Føling i fjæra

Jeg har vært på tur til Kragerø igjen. Etter en lang vinter der jeg har brukt mye tid på å leve meg inn i og skrive historien om min bestemors barndom i denne lille sørlandsbyen, måtte jeg enda en gang sjekke ut om det jeg har beskrevet stemmer. Er utsikten fra huset på Øya slik jeg tror, eller hvordan kan den ha vært i 1912? Hvor langt er det egentlig bort til Dampskipsbrygga, der byens befolkning samlet seg mens de ventet på nytt om overlevende fra et forlis? Hvor ligger egentlig Tallakshavn, der en av bestemors klassekamerater bodde, han som trodde faren hadde blitt borte i stormrokket? Hvordan føles det å gå i den lange trappen opp til skolen. Eller den slakke bakken opp til Solbakken? Hvordan står solen egentlig på huset der ute?

Jeg hadde mange spørsmål. Supert da at jeg hadde med min kjære mann, som tok bildene du ser her, mens jeg kunne konsentrere meg om hva våre lokale guider hadde å fortelle. En stor takk til journalistvenn og lokalhistorieorakel Jimmy Åsen og nyfunnen langt-ut-i slektsrekka-slektning Georg Weisser for hyggelige og informative rusleturer i deilige Kragerø.

Nå er jeg tilbake i skrivehulen min, hjemmekontoret jeg er så glad i og som stadig kaller på meg. Energien dette prosjektet gir meg er fortsatt like stor, og det er den følelsen jeg tar med meg inn i det jeg anser som sluttfasen av skrivingen (for nå). Men først venter en deilig sommerferie til Lofoten (også kalt kamuflert research), stedet bestemor flyttet til og som hun elsket minst like høyt som Kragerø. Jeg tror jeg har funnet ut hvorfor, men jeg må jo få det bekreftet?

God sommer, alle sammen!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Trådene samles

Det er skammelig lenge siden jeg skrev på bloggen, jeg vet det. Jeg har vært opptatt med andre skriverier, og jobbet med deler av historien som ligger langt senere enn det jeg har tatt for meg her. Faktisk har jeg endelig klart å jobbe meg gjennom en foreløpig research av det jeg tenker skal være med i denne boken, og dermed ser jeg nå lettere hele bildet og hele historien. Nå gleder jeg meg virkelig til den videre skriveprosessen. Noen spør om jeg ikke går lei av å jobbe med dette, men det gjør jeg altså ikke. Det er stadig noe nytt å finne, og historien vokser fram og forandrer seg for hvert nytt funn. Skulle jeg blitt noe annet her i verden, tror jeg jammen at det måtte blitt privatetterforsker.

Ruth fra Ringsted

Brev fra Ruths niese! Tidligere har jeg fortalt om den mystiske venninnen til Randi, Ruth fra Ringsted. Fra å bare finne noen postkort fra Ruth, uten etternavn og returadresse, har jeg altså klart å spore opp Ruths familie i Danmark. Den oppdagelsen kan du lese om her. Niesen til Ruth ringte meg en søndag, og fortalte at nå hadde hun gått i gjennom alt hun kunne finne etter sin mor Esther, som er Ruths søster. Det var nok ikke de store funnene som jeg hadde drømt om, brev fra Randi og slikt, men i dagboken til Esther står det at de to søstrene tilbrakte hele sommeren 1917 hos besteforeldrene i Kragerø. Jeg tror de var der i 1915 også. Siden farfaren deres bodde like ved Randis hjem, Solbakken, antar jeg at de har møttes der. Et par dager etter telefonen fikk jeg brev med diverse familieopplysninger, samt noen fotografier av familien. Jeg kjenner igjen Ruth på bilder jeg har funnet i bestemors eget album.

Randis bilder fra tur til Danmark i 1918. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen Ruth.

Slektstreff på Waldorf Og hvordan gikk det egentlig i USA? Jeg har visst glemt å fortelle om turen her. Vi hadde det altså helt fantastisk, byen er jo et eventyr. Det morsomste var kanskje allikevel å treffe min slektning, Phil Svendsen III. Han hadde tatt med seg sin søte kone, Judy, og vi hadde en litt for kort, men veldig hyggelig prat i baren på Waldorf Astoria.

Tiden gikk så alt for fort, men i siste liten fikk vi tatt et par bilder: Judy, Phil og meg.

Phil hadde ikke så mye å fortelle om historien, og mente derfor at han var verdens dårligste kilde for meg. Foreldrene hans hadde aldri snakket noe særlig om Norge og familien her, så det var heller jeg som kunne fortelle ham om forfedrene hans. Et par artige historier hadde han allikevel, blant annet at da faren hans kom til USA i 1923 hadde han ikke lovlige papirer, og ble stuet bort på en vingård i Napa Valley i påvente at far skulle klare å skaffe ham amerikansk statsborgerskap. ”He was an illegal alien!”, lo Phil. Og siden Philip I hadde gode kontakter, ordnet saken seg. Philip II ble amerikaner. Den siste måneden har jeg jobbet mye med research om California-tiden til Randi, hun var der i trekvart år i 1926. For 14 år siden kjørte min kjære og jeg Highway 1 fra San Diego til San Francisco, så jeg har et visst bilde av hvordan landskapet ser ut der borte. Google Street View er jo også et nyttig verktøy, men jeg kjenner igjen at jeg må gjøre jobben ordentlig. Det blir nok en researchtur dit også…