Jeg har vært på tur til Kragerø igjen. Etter en lang vinter der jeg har brukt mye tid på å leve meg inn i og skrive historien om min bestemors barndom i denne lille sørlandsbyen, måtte jeg enda en gang sjekke ut om det jeg har beskrevet stemmer. Er utsikten fra huset på Øya slik jeg tror, eller hvordan kan den ha vært i 1912? Hvor langt er det egentlig bort til Dampskipsbrygga, der byens befolkning samlet seg mens de ventet på nytt om overlevende fra et forlis? Hvor ligger egentlig Tallakshavn, der en av bestemors klassekamerater bodde, han som trodde faren hadde blitt borte i stormrokket? Hvordan føles det å gå i den lange trappen opp til skolen. Eller den slakke bakken opp til Solbakken? Hvordan står solen egentlig på huset der ute?
Jeg hadde mange spørsmål. Supert da at jeg hadde med min kjære mann, som tok bildene du ser her, mens jeg kunne konsentrere meg om hva våre lokale guider hadde å fortelle. En stor takk til journalistvenn og lokalhistorieorakel Jimmy Åsen og nyfunnen langt-ut-i slektsrekka-slektning Georg Weisser for hyggelige og informative rusleturer i deilige Kragerø.
Nå er jeg tilbake i skrivehulen min, hjemmekontoret jeg er så glad i og som stadig kaller på meg. Energien dette prosjektet gir meg er fortsatt like stor, og det er den følelsen jeg tar med meg inn i det jeg anser som sluttfasen av skrivingen (for nå). Men først venter en deilig sommerferie til Lofoten (også kalt kamuflert research), stedet bestemor flyttet til og som hun elsket minst like høyt som Kragerø. Jeg tror jeg har funnet ut hvorfor, men jeg må jo få det bekreftet?
God sommer, alle sammen!
Da «Siam» sank 