Bokkontrakt i boks!

Kjære, alle sammen, trofaste og tålmodige lesere! Lenge har det vært ytterst stille fra denne kanten, og hvis vi ellers ikke har hatt kontakt i dagliglivet, har du kanskje tenkt at luften har gått ut av ballongen min. At det har oppstått skjær i sjøen som kanskje ikke har fått prosjektet til å forlise, men i hvert fall fått meg til å drive rundt på en liten flåte, bare med et lite håp om snart å få land i sikte. Eller noe slikt …

Heldigvis har det ikke vært slik. Jeg har nemlig i lang tid blitt trukket trygt avsted av et mye større skip med en erfaren kaptein ombord, redaktør Tiger Garté hos Juritzen forlag, alt mens den flinke førstestyrmannen, medredaktør Marte Gresvik, har loset meg trygt i land. Men nok skipsmetaforfloskler for en blogg som er oppkalt etter et synkende seilskip: I går underskrev jeg en bokkontrakt med Juritzen, og lansering er planlagt tidlig på høstparten. Datoen vet jeg ikke ennå.

Juhu, dunder og brak og hipp hurra! Det er fantastisk deilig å ha vissheten om at det faktisk blir utgivelse, for selv om jeg siden i sommer har hatt en skriftlig intensjonsavtale, og forlaget i enda lenger tid har finansiert en frilans redaktør for å hjelpe meg i havn, har selvsagt ingenting vært sikkert – før nå. Derfor har det også vært vanskelig å fortelle om prosessen her på bloggen. I går ble imidlertid håpet til en realitet, og ved siden av det nydelige papiret med tittelen «Kontrakt», fikk jeg den spesielle utmerkelsen kun forlagets forfattere kan bære, den lilla forfatterpinsen!

Mine synlige bevis, kontrakt og jakkenål – eller pin, om du vil.

Slipp aldri målet av sikte, godtfolk!

Det er syv år siden jeg arvet min bestemors postkortalbum, og snart fire år siden jeg bestemte meg for å fortelle historien hennes. I januar var det tre år siden jeg begynte å skrive bok: en fiksjonalisert roman om min bestemors forunderlige liv. Det er viktig for meg å påpeke at dette er fiksjon, altså slik jeg tenker meg at livet hennes kan ha vært. For selv om jeg har svært mange puslespillbrikker, kan jeg selvsagt ikke vite den virkelige sannheten om hvordan hun hadde det eller hva hun tenkte.

Derfor er dette min sannhet av historien, og den er bygget på mye fakta, alt godt blandet med fiksjon og en aldri så liten dæsj fornemmelser. Å finne ut hvilken historie som var viktig og riktig å fortelle, er det som har tatt mest tid, ved siden av å øve på å skrive godt nok. Det første målet er nådd: Boken er ferdig, eller nesten i alle fall, for litt småplukk gjenstår. Og så er det omslag, forfatterfoto osv. (Minn meg på at jeg må bestille frisørtime før det.) Til høsten kan du finne boken i din nærmeste bokhandel – hvis alt går som det skal. Men, som min kjære sa i går: «Alt i prosjektet har jo gått veien hittil, så hvorfor skal det ikke fortsette med det?» Er det rart jeg er glad i den mannen? Han har også vært villig til å finansiere hele ballet her på hjemmebane underveis, og det fortjener han faktisk flerfoldige hurrarop for!

Visdommen bygges mens stien tråkkes, er et ord jeg har funnet etter min kjære bestemor. Denne stien har til tider vært svært bratt og nokså kronglete å gå på, men du verden – for en fest det allikevel har vært. Nå gleder jeg meg masse til veien videre, jeg tror den kommer til å bli svært spennende!