Wow! «Siam» flyter visst fortsatt!

I badetøy

Jevnt og trutt er det noen innom denne bloggen, selv om den for tiden ikke er aktiv. Det er utrolig hyggelig å se. Ikke sjelden er det også besøk fra det store utland, Storbritannia, Tyskland, Danmark og ikke minst USA. På nettsiden min har jeg akkurat lagt ut noen fantastiske bilder fra nettopp USA. De åpenbarte seg da jeg endelig fikk scannet en bunke gamle negativer jeg en gang hadde fått av min gode venn og bestmors halvbror, Trygve.

Bli med til de glade dagene i California på 20-tallet – før krakket!

Randi og gutta sitter

Ok, ikke alltid så gøy å bli fotografert. Bestemor Randi med sine to halvbrødre, Trygve og Øistein, i USA 1926.
Reklamer

Ringrosen lever videre på www.lenaroer.no

 

Min første bokstabel, på Råde Bok & Foto i hjembygda mi!

Min første bokstabel, på Råde Bok & Foto i hjembygda mi!

Med bok ute i butikk, er på mange måter jakten på historien over også – i hvert fall for denne gang. Nå er det tid for å følge Ringrosen på vei ut i verden. Jeg vil derfor fortsette å fortelle, men på nettsidene mine www.lenaroer.no. Håper du har lyst til å være med videre, for det er vel slett ikke utenkelig at det blir en oppfølger. Historien blir nemlig ikke mindre spennende etter som Randi vokser til. Noen hint om hva som venter henne finner du faktisk på disse sidene, hvis du leter litt…

Denne «Da ‘Siam’ sank»-bloggen består for den som vil lese om hvordan det hele startet, da jeg arvet min bestemors vakre postkortalbum og bestemte meg for å fortelle historien hennes. Tenk at den bestemmelsen skulle vise seg å bli oppstarten til et helt eventyr!

På vei ut i verden

 

1. bilde pres. 2011.001

 

Førstkommende torsdag skal jeg holde et innlegg for de flotte damene i Gründer Girls, kvinnenettverket jeg har sittet i styret for i tre år og vært styreleder for i ett. Det som er litt morsomt er at den dagen jeg ble innvalgt i styret, en marsdag i 2011, holdt jeg faktisk et lignende innlegg for medlemmene. Både nettverket og jeg har utviklet oss mye siden den gang, men mitt hovedbudskap er ikke så forskjellig fra da. Bildet over er fra presentasjonen min i 2011, og hvis jeg endrer «følger» til «følger fortsatt» kan jeg gjenbruke det. Hver dag kjenner jeg hvor takknemlig jeg er for at jeg har fått denne fantastiske muligheten, og for at min drøm faktisk er i ferd med å realiseres.

Viktigheten av å si noe meningsfylt

Det er allikevel én stor forskjellen på hvilken historie jeg trodde jeg skulle skrive da, og den jeg har fortalt i romanen min «Ringrosen. Jakten på en sannhet». Dengang så jeg nok dette mest som en familiehistorie, selv om jeg helt fra første dag har følt at det var noe jeg skulle si med dette. For hvis jeg ikke hadde hatt noe meningsfylt å formidle, vet jeg ikke om gjennomføringsviljen min hadde vært like stor eller om jeg egentlig hadde turt. Som jeg skrev i mitt aller første innlegg her på bloggen i 2010: min drøm har aldri vært å bli forfatter. Og hvorfor skulle jeg fortelle akkurat denne historien? Det er sikkert mange andre besteforeldre som har levd både spennende og fascinerende liv …

Jeg tror vi er ganske mange som lar oss berøre av historier som er «based on a true story». Sist lørdag så jeg filmen «Twelve years a slave», og å følge den kidnappede slaven Solomons skjebne blir for meg mye sterkere når jeg vet at han virkelig har levd. Det berører på en mer inderlig og dypere måte enn hvis jeg skulle se en film om slavehandel generelt. De ekte historiene har en annen klangbunn og snakker til oss på et annet språk, et hjertespråk.  Med min bestemors historie så jeg en mulighet til å fortelle om et ekte liv og et levd liv – samtidig som jeg så at mange av hennes opplevelser og erfaringer også bar i seg en universell historie som jeg håper flere kan kjenne seg igjen i. Å sette lys på noe viktig ble derfor større enn oss som enkeltindivider.

Et av disse temaene er kvinners verdighet. Historien i romanen skjer i perioden 1912 – 1918, altså på den tiden da kvinner fikk stemmerett i Norge. På tross av stemmerettskampen sto likevel likestilling og likeverd mellom kjønnene svakt. Gutter ble svært ofte ansett som mer verdt enn jenter, noe Randi ofte får merke i forhold til lillebroren. Men, Randi søker seg en vei ut, og den sannheten hun finner har flere lag, og bringer samtidig med seg tankeverktøy hun kan bruke for å holde seg oppe. En stor del av min drivkraft for hele prosjektet har vært å kunne gi noe videre til andre. I dag ser jeg også at det engasjementet jeg har hatt for Gründer Girls bunner i det samme ønsket, at kvinner skal stå i sin egen kraft og kunne følge sin drøm – slik som jeg er så heldig å få gjøre.

Men du, mens jeg har deg på tråden vil jeg svært gjerne få benytte anledningen til å fremme denne viktige saken:

Gi jenter skolegang, og verdens fattigdom kan bekjempes

I Norge har vi heldigvis kommet et godt stykke videre på 100 år,  men ute i verden lever mange jenter i en svært brutal hverdag. I dag blør hjertet mitt for jentene i India. De nesten daglige historiene om gjengvoldtekter av ungjenter er så skremmende at de er vanskelige å ta inn over seg. På fredag skrev generalsekretær i Plan Norge, Olaf Thommesen, innlegget «Menn som hater jenter» på bloggen sin. Les det, i all sin grufullhet – og støtt Plans Jentefond etterpå. Det mange av disse jentene drømmer om er kun å få seg en utdannelse, forsørge seg selv og familien sin og leve et liv i respekt. Hvorfor er mennene rundt dem så redde for dette, faktisk så redde at de velger å ødelegge disse jentene i stedet?

Plans jentefond

Fra Plans nettside om Jentefondet

Jeg har i dag støttet Plans Jentefond, og oppfordrer deg til å gjøre det samme. Disse jentene er som min Randi. De er unike, de er Ringroser. Sterke, modige og verdifulle, men de trenger noen som ser dem og støtter dem. De trenger deg og meg!

Les om Plans Jentefond, og gi din donasjon her!

 

I en storslagen redervilla på Bygdøy

 

Villa1

Lindvigs villa på Bygdøy. Foto: Finn.no

Denne uken ble det kjent at Canadas ambassadørbolig på Bydøy endelig er blitt solgt for den nette sum av 110 millioner kroner, 20 millioner rimeligere enn hva opprinnelig pris sommeren 2012. Hvem har råd til å kjøpe noe slikt, tenker jeg? Hvem skal bo der? Jeg vet ikke, jeg vet bare hvem som bodde der først, før alle de canadiske ambassadørene, før diplomatiets inntog. Jeg kjenner faktisk litt til ham som bygde dette gigantiske huset i Bygdøynesveien 15. I Aftenposten blir huset beskrevet slik:

«Ambassadørboligen for den canadiske stat de siste seksti år er et enestående stykke norsk arkitekturhistorie fra 1916, og byr på storslagen eleganse, delikat atmosfære og en enestående beliggenhet. Eiendommen inneholder et hovedhus på 1237 kvadratmeter i bruksareal og en portnerbolig på 260 kvadratmeter bruksareal. Totalt er tomten på 15.950 kvadratmeter. Boligen ble tegnet av arkitekt Carl Christian August Michalsen, og ble ferdigstilt av arkitekt Otto Legaard Scheen. Villaens første eier var skipsreder Ambrotius Olsen Lindvig.» Det stemmer, bortsett fra at fornavnet faktisk staves Ambortius.

Ambortius Olsen Lindvig

Ambortius Olsen Lindvig

A.O. Lindvig – min oldefars sjef
I min research har jeg lest en del om denne mannen som min staute oldefar Philip Svendsen arbeidet for i alle år, først som styrmann, så som kaptein, og til slutt som Marine Superintendent for Latin America Line i San Francisco, Lindvigs linjefartsrederi i San Francisco. Når Lindvig bestemte noe, utførte min oldefar ordre etter beste evne. Fortsatt kan man lese brevkorrespondansen min oldefar hadde fra kontoret i San Francisco til rederen i den norske hovedstaden. Han skrev nemlig alltid med blåkopi, og disse kopibøkene har blitt tatt vare på av oldefars sønn som fortsatt lever, min grandonkel Trygve.

Kopibok

Min oldefars korrespondanse med Lindvigs rederi

Trygve blir snart 93 år, men er fortsatt aktiv. Jeg fikk mail av ham senest i forrige uke. I 2010 skrev han denne artikkelen i Kragerø Blad Vestmar om Lindvig og hans båter i USA.

Huset på Bygdøy ble bygget i 1916, altså midt under 1. verdenskrig. I 1913 flyttet Lindvig rederivirksomheten fra Kragerø til Kristiania, og høsten 1916 sendte han min oldefar over Atlanteren for å sondere mulighetene for skipstrafikk på vestkysten. Det kan ikke være noen tvil om at Lindvig tjente gode penger i disse årene. Det vitner i alle fall villaen hans om. Og selv om ikke min oldefar var i denne ligaen, var det allikevel i utkanten av denne sfæren at min bestemor, lille Randi, vokste opp. Hun jeg nå har skrevet en roman om.

Hvordan jeg tror Randi hadde det oppe i alt dette kan du få lese om i boken min, «Ringrosen. Jakten på en sannhet». Den kommer ut til høsten, og det er jammen ikke lenge til!

Bokkontrakt i boks!

Kjære, alle sammen, trofaste og tålmodige lesere! Lenge har det vært ytterst stille fra denne kanten, og hvis vi ellers ikke har hatt kontakt i dagliglivet, har du kanskje tenkt at luften har gått ut av ballongen min. At det har oppstått skjær i sjøen som kanskje ikke har fått prosjektet til å forlise, men i hvert fall fått meg til å drive rundt på en liten flåte, bare med et lite håp om snart å få land i sikte. Eller noe slikt …

Heldigvis har det ikke vært slik. Jeg har nemlig i lang tid blitt trukket trygt avsted av et mye større skip med en erfaren kaptein ombord, redaktør Tiger Garté hos Juritzen forlag, alt mens den flinke førstestyrmannen, medredaktør Marte Gresvik, har loset meg trygt i land. Men nok skipsmetaforfloskler for en blogg som er oppkalt etter et synkende seilskip: I går underskrev jeg en bokkontrakt med Juritzen, og lansering er planlagt tidlig på høstparten. Datoen vet jeg ikke ennå.

Juhu, dunder og brak og hipp hurra! Det er fantastisk deilig å ha vissheten om at det faktisk blir utgivelse, for selv om jeg siden i sommer har hatt en skriftlig intensjonsavtale, og forlaget i enda lenger tid har finansiert en frilans redaktør for å hjelpe meg i havn, har selvsagt ingenting vært sikkert – før nå. Derfor har det også vært vanskelig å fortelle om prosessen her på bloggen. I går ble imidlertid håpet til en realitet, og ved siden av det nydelige papiret med tittelen «Kontrakt», fikk jeg den spesielle utmerkelsen kun forlagets forfattere kan bære, den lilla forfatterpinsen!

Kontrakt og pin

Mine synlige bevis, kontrakt og jakkenål – eller pin, om du vil.

Slipp aldri målet av sikte, godtfolk!

Det er syv år siden jeg arvet min bestemors postkortalbum, og snart fire år siden jeg bestemte meg for å fortelle historien hennes. I januar var det tre år siden jeg begynte å skrive bok: en fiksjonalisert roman om min bestemors forunderlige liv. Det er viktig for meg å påpeke at dette er fiksjon, altså slik jeg tenker meg at livet hennes kan ha vært. For selv om jeg har svært mange puslespillbrikker, kan jeg selvsagt ikke vite den virkelige sannheten om hvordan hun hadde det eller hva hun tenkte.

Derfor er dette min sannhet av historien, og den er bygget på mye fakta, alt godt blandet med fiksjon og en aldri så liten dæsj fornemmelser. Å finne ut hvilken historie som var viktig og riktig å fortelle, er det som har tatt mest tid, ved siden av å øve på å skrive godt nok. Det første målet er nådd: Boken er ferdig, eller nesten i alle fall, for litt småplukk gjenstår. Og så er det omslag, forfatterfoto osv. (Minn meg på at jeg må bestille frisørtime før det.) Til høsten kan du finne boken i din nærmeste bokhandel – hvis alt går som det skal. Men, som min kjære sa i går: «Alt i prosjektet har jo gått veien hittil, så hvorfor skal det ikke fortsette med det?» Er det rart jeg er glad i den mannen? Han har også vært villig til å finansiere hele ballet her på hjemmebane underveis, og det fortjener han faktisk flerfoldige hurrarop for!

Visdommen bygges mens stien tråkkes, er et ord jeg har funnet etter min kjære bestemor. Denne stien har til tider vært svært bratt og nokså kronglete å gå på, men du verden – for en fest det allikevel har vært. Nå gleder jeg meg masse til veien videre, jeg tror den kommer til å bli svært spennende!

Tangotrøst i Prince Rupert

Selv om jeg antakelig har funnet det meste av materialet etter min bestemor, og jakten på sett og vis er over, hender det fortsatt at jeg kommer over noen godbiter. Slik var det for noen dager siden, da jeg fant disse vakre postkortene. Ikke i det røde postkortalbumet til min bestemor, men i et annet som faktisk har vært min bestefar sitt. Jeg vil tro at han har hatt kortene hengende på veggen, for det er hull etter tegnestift i alle tre. De smekre damene var vel sin tids pin up-jenter, og kanskje var de ham til trøst mens han bodde i den lille byen Prince Rupert i British Columbia i Canada. Hvorfor han var akkurat der, ja, det skal jeg fortelle om i boken. 

Helt siden jeg begynte å skrive på historien har jeg samarbeidet med en flink – og heldigvis for meg – også streng forlagskonsulent. Lykken er at hun også har ført meg i kontakt med et flott forlag som har gitt meg en samarbeidskontrakt, altså med intensjon om å utgi boken. Det er selvfølgelig helt fantastisk, så nå gjelder det bare å levere varene! Og her kommer selvsagt forlagskonsulenten inn. Hun heter forresten Marte, og i tillegg til å være flink med språk og historieoppbygging, er hun også en pasjonert tangodanser.

Så Marte, disse flotte damene er til deg. God tur til Argentina. Hev hodet, og kast deg ut i dansen!

Tango

Tango3

Tango2

Føling i fjæra

Jeg har vært på tur til Kragerø igjen. Etter en lang vinter der jeg har brukt mye tid på å leve meg inn i og skrive historien om min bestemors barndom i denne lille sørlandsbyen, måtte jeg enda en gang sjekke ut om det jeg har beskrevet stemmer. Er utsikten fra huset på Øya slik jeg tror, eller hvordan kan den ha vært i 1912? Hvor langt er det egentlig bort til Dampskipsbrygga, der byens befolkning samlet seg mens de ventet på nytt om overlevende fra et forlis? Hvor ligger egentlig Tallakshavn, der en av bestemors klassekamerater bodde, han som trodde faren hadde blitt borte i stormrokket? Hvordan føles det å gå i den lange trappen opp til skolen. Eller den slakke bakken opp til Solbakken? Hvordan står solen egentlig på huset der ute?

Jeg hadde mange spørsmål. Supert da at jeg hadde med min kjære mann, som tok bildene du ser her, mens jeg kunne konsentrere meg om hva våre lokale guider hadde å fortelle. En stor takk til journalistvenn og lokalhistorieorakel Jimmy Åsen og nyfunnen langt-ut-i slektsrekka-slektning Georg Weisser for hyggelige og informative rusleturer i deilige Kragerø.

Nå er jeg tilbake i skrivehulen min, hjemmekontoret jeg er så glad i og som stadig kaller på meg. Energien dette prosjektet gir meg er fortsatt like stor, og det er den følelsen jeg tar med meg inn i det jeg anser som sluttfasen av skrivingen (for nå). Men først venter en deilig sommerferie til Lofoten (også kalt kamuflert research), stedet bestemor flyttet til og som hun elsket minst like høyt som Kragerø. Jeg tror jeg har funnet ut hvorfor, men jeg må jo få det bekreftet?

God sommer, alle sammen!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.