Hus har også historier

På tirsdag var jeg igjen på biblioteket for å lete i gamle aviser på mikrofilm, siden avisene forteller meg mye om livet og miljøet i gamle Kragerø. Denne gangen var det avisen Vestmar, som var venstreradikal. Bestemors familie holdt den mer konservative Kragerø Blad, men jeg synes at Vestmar speiler mye av livet til også de litt dårligere stilte i Kragerø. Og jeg vet at min oldemor Jacobia hadde et stort hjerte for disse.

Postkort av Solbakken datert 1917. Et hjørne er klippet eller revet bort.

Solbakken i Kilen til salgs!
Noe annet som er morsomt å lete etter er dokumentasjon og spor etter hendelser i familien. Bestemor forteller på opptaket med Trygve fra 1974 at de flyttet inn på Solbakken i januar 1914. Derfor tenkte jeg kanskje at jeg kunne finne en annonse for Solbakken allerede på høsten 1913. Men jeg ble litt overrasket, for første annonse sto allerede 14. juni. Dermed antok jeg at de nok hadde flyttet litt tidligere enn hun husket. Men det ser ikke ut for at det har vært noe særlig napp for selgeren, for hele sommeren og utover høsten ble Solbakken jevnlig lagt ut for salg. Hele 42 (!) ganger har jeg funnet salgsannonser, både fellesannonser med andre hus eller alene. Den 16. desember 1913 står siste annonse, og jeg kan tenke meg at det var da min handlekraftige oldefar var kommet hjem fra sjøen og så at Solbakken var til salgs. Bestemor forteller nemlig at faren så annonsen i avisen og straks tok kontakt med Thorgny Hoel, som var forretningsfører. At hun til og med husket hvem som hadde salget på huset er helt utrolig, hun var faktisk bare 11 år gammel. Dermed stemmer det nok at de flyttet inn i januar 1914. Her er den siste versjonen av annonsen, nå med fingre som peker på prisen, 6000 kroner:

Annonse for Solbakken i avisen Vestmar desember 1913

Ellers har jeg i Folketellingen for 1910 funnet ut at det er en gartner ved navn Paul Hetland som eide huset på dette tidspunktet. Bestemor har fortalt om en gartner Hetland som pleide å hjelpe dem i hagen (og som hadde vært modell for Edvard Munch). Altså kom han tilbake og jobbet i hagen på huset han selv engang hadde eiet. Sikkert litt trist, og særlig hvis han ”måtte” selge det. Huset ble i alle fall satt godt i stand av oldefar, som hyrte inn både malere og tapetserere. Da jeg for et par uker siden kjørte fordi Solbakken for andre gang på kort tid, var også det siste uthuset ferdig restaurert. Ellers sto en container i gården, full av det som forhåpentligvis bare var søppel. Det er mye sannhet i det at du aldri blir ferdig med å pusse opp et hus. Og selv om noe kanskje forsvinner ut av huset, legges det hver gang noe til historien.

Hva vet du egentlig om ditt hus?

I en eske på et loft

På mandag var jeg på besøk hos min tante. Ja, hun som har oppbevart det meste av innholdet i bestemors skatoll, så jeg må innrømme at jeg hadde en ørliten agenda med besøket… Jeg har jo tidligere fortalt om innholdet i den lille brune kofferten, om alle brevene, bildene og alle andre små puslespillbiter, som ikke bare får ting til å falle på plass – men faktisk utvider hele bildet. Jeg visste at det skulle være mer på loftet hennes, men det er ikke alltid man har lyst og ork til å grave seg ned i fortiden. Ikke alle andre har det, i alle fall. Jeg har vel egentlig alltid lyst!

Brev fra tiden på lærerskolen, fra bror i Amerika og brev med handleliste på baksiden...

Men dette var dagen, og lykken er at dette loftet er stort, luftig og tørt. Tante visste nokså nøyaktig hvor tingene sto, så det var bare å bære alt ned. Det boblet i brystet på meg, hva kom vi til å finne nå? På toppen lå en rekke fotoalbumer. Alt fra tante Sevys sitt gamle grønne, til bestemor Randis eget album fra hun var ung. Her var albumer fra tiden med småbarn i Lofoten – og ikke minst dem fra min egen barndom, der bestemor ser ut slik jeg husker henne. Disse albumene pleide jeg ofte å sitte og titte. Nå er det falmede minner som plutselig setter ting i perspektiv.

På Bestemorskolen
Noe annet som plutselig satt meg mange og tretti år tilbake, var en av kladdebøkene fra Bestemorskolen. I et av mine første innlegg fortalte jeg om Bestemorskolen, og om hvordan bestemor på kyndig lærerinnevis tegnet og fortalte til oss barnebarna. Bokstavelig talt.

Fra juletentamen, Bestemorskolen 1973

Er det en blid Jomfru Maria som holder Jesusbarnet, mens kamelen svetter i varmen?

Jeg fant Julebok for 1973, der hele juleevangeliet er beskrevet med enkle tegninger. Selv har jeg dekorert litt her og der, og bak i boken er mine egne tegninger. Barndomsvenninnen min fikk også være med på Bestemorskolen, og hun har dermed også fått tegne litt. For ikke lenge siden traff jeg henne tilfeldig etter mange år. Hun fortalte meg at noen ganger, når ikke jeg var hjemme, hendte det at hun stakk innom og lekte litt hos min bestemor. Ja, hvorfor skulle hun ikke det? Bestemor satte alltid pris på selskap, hun!

En lykkelig familie
Etter som jeg sorterte alle brev etter avsender, la gamle og ”nye” bilder hver for seg og alle kvitteringer og regninger i en pose, fant jeg en kopi av et bilde som betyr svært mye for meg, men som jeg bare har hatt elekstronisk. Det er tatt noen få år før bestemors mamma dør, antakelig i Cardiff mens familien var med pappa på reise i utlandet.

Mamma, pappa, lillebror og Randi på reise i Europa. Kanskje i 1909.

På baksiden har mamma Jacobia skrevet hilsen til faren sin og resten av familien der hjemme. Mor er stolt og rank, sikkert med ny hatt kjøpt på turen. Far er myndig, men har skjøvet kasjetten litt bakover med et lite smil. Lillebror Philip er en smule sjenert over situasjonen – mens bestemor Randi er glad og full av liv. Hun springer nesten ut av bildet! Ikke  visste de hva som ventet dem.

 

Kragerø. Der historien begynner.

Mulig jeg har fått meg en ny favorittby i Norge. Helt objektivt er jo Kragerø et utrolig hyggelig sted, med trange gater, gamle bygninger og nærheten til havet. Men det har jo mange andre Sørlandsbyer også. At Kragerø er stedet der mye av bestemors fortelling finner sted, er nok det som pirrer mest. Hvis du er klar for et litt langt innlegg, skal jeg prøve å fortelle litt om hva jeg fant på turen. Uansett er det kjekt for meg selv å ha en logg etter besøket. Det hjelper meg å huske senere.

Solbakken, huset bestemor aldri sluttet å drømme om.

Drømmen om Solbakken
I hele oppveksten har jeg av bestemor hørt om Solbakken. Hun hadde et gammelt sort/hvitt-bilde på veggen som jeg tidlig forsto at hun hadde sterke følelser for. Min oldefar kjøpte Solbakken et drøyt år etter at hans kjære Jacobia ble drept i en skrekkelig ulykke på tur til England. Selv var han reist ut på havet igjen, men tante Sevy bodde i huset med de to barna, bestemor Randi og lillebroren Philip. Huset ble bygget i 1870 av brennevinshandler Lorenz Bruun, og var et skikkelig solid hus (med en skikkelig god vinkjeller) og en fantastisk utsikt over Kilen i Kragerø. Sjøen ligger rett nedenfor huset, men jeg er usikker på om strand og brygge hørte til eiendommen dengang.

Utsikten fra hagen. Brygga ligger rett nedenfor.

Vi måtte selvsagt finne igjen huset. Jeg lette det opp for 19 år siden også, men bare for å ta et nytt bilde og gi til bestemor. Det ble hun svært glad for! Siden innkjøringen til Kragerø er gjort om, måtte vi finne den gamle Kragerøveien. Intuisjonen sviktet ikke, og plutselig lå det der, nymalt og skjønt! Et par snekkere renoverte det ene uthuset, og jeg har heldigvis lært meg at det er mye bedre å spørre enn å snike rundt i buskene. Det er jo bare skummelt for alle… Snekkerne fortalte at det var to gamle tunghørte damer som bodde der. Det tok bare litt tid for dem å åpne. Men jo da, de åpnet, og jeg forklarte hvem vi var og hvorfor vi var der. Jeg skjønner jo at det er litt pussig at etterkommerne etter familien som flyttet fra huset i 1936 er så opptatt av å komme tilbake etter så mange år, og damen påpekte helt riktig at hennes familie faktisk hadde bodd mye lenger i huset enn Svendsens. Samtidig var hun helt oppdatert på hvem de var, og omstendighetene rundt dem. Antakelig er hun datter av de som kjøpte det, og det var flott å se at det var tatt så godt vare på. Tenk å kunne hatt Solbakken i dag? Det hadde bare vært helt fantastisk!

15 Svendsen-barn i samme gate
Så dro vi ned i byen, og ruslet litt i gatene. Vi fant hjørnet der denne litt late kolonialhandleren i slekten hadde pleid å si: ”Vei selv!”, bak avisen. Etter en kort lunsj på torvet, tittet vi litt rundt. Selvfølgelig hadde Historielaget i Kragerø stand på torvet akkurat den dagen, og jeg benyttet gladelig muligheten for en prat. De solgte også årbøker med en mengde artikler, men jeg fikk en liste over artiklene og kan heller se hva som er interessant for meg siden.

Opp trappen, forbi verandaen og gjennom det trange smuget: Svendsesmauet

Så spurte jeg dem om de visste hvor Svendsesmauet lå? Når det er tre brødre Svendsen som gifter seg med tre søstre Weisser, de har en haug med unger og alle bor i samme gate, er det ikke så unaturlig at gaten omdøpes til Svendsesmauet (smuget). De lokalkjente i Historielaget var først litt usikre på hvor den lå, men før vi hadde fått tenkt oss om hadde en av dem løpt av gårde for å sjekke. ”Kom,” ropte han, ”Den ligger her oppe! Det er bare å gå opp trappen. Og ikke bry dere om verandaen som ligger midt i, det er bare sjikane for å hindre folk i å gå der!” Og her bodde altså de tre familiene Svendsen, den ene familien hadde en liten gutt som het Philip. Min oldefar.

Henger du med? Det er lov å hente seg en kopp kaffe…

Min personlige lokalguide, Jimmy Åsen

Lykken er lokalkunnskap
Akkurat da vi sto i Smauet, ringte Jimmy, lokaljournalist i Kragerø Blad Vestmar. Han hadde vært litt opptatt med et intervju, men kunne møte oss nå. Mamma og Anna, søsteren min, dro på shopping, og jeg ble med Jimmy for å lete opp det gamle Kragerø. Det skulle vise seg å være svært nyttig! I Digitalarkivet og folketellingen for 1910 står det nemlig at familien bodde i ”Stilnæstangen 47”. Samtidig forteller bestemor på lydopptaket med henne at de bodde hos Marcus Andersen på Øya da moren døde i 1912. Det er en liten øy rett utenfor sentrum som det går en liten bro over til. Jeg har egentlig tenkt at Stilnestangen var et sted på Øya, og i det jeg hittil har skrevet har jeg fremstilt det slik. Men det er jo bare helt feil. Stilnestangen er på Tangen, der det i 1907 ble anlagt en Karbidfabrikk, og hele Tangen ble etter hvert belagt med kalkstøv. Ikke så rart da at de flyttet til Øya, det var sikkert ved en anledning da far kom hjem fra sjøen og selv så hvor ille det var der. Mange hus ble også revet på området, så det kan også ha vært en grunn til at de flyttet.

Et sted her på Øya bodde familien i 1912. Men hvor?

Øya – som bare heter akkurat det
Dermed ruslet vi langs med havna, og så over til Øya for om mulig kanskje finne området der Marcus Andersen bodde. Jimmy mente han hadde hatt en del hus og leiligheter for utleie rett til venstre for broa, og jeg ville gjerne ta litt bilder der.

Kanskje bodde de her i 1912?

Her er det første huset som ligger med en gang man kommer over broa. Jeg synes det var utrolig fint, og fikk lyst til å ta et bilde av det også, selv om det kanskje ikke var aktuelt. Da jeg kom hjem igjen, satt jeg og hørte på henne fortelle på opptaket, og da sier hun noe jeg ikke husket da jeg var i Kragerø: “Vi bodde i det første, store huset med en gang man kommer over til Øya”. Jeg har jo egentlig sluttet å tro på tilfeldigheter, så hva skal jeg tenke om dette?

 I en avis fra 1912
På forhånd hadde jeg gjort avtale med Kragerø Bibliotek om å se i gamle aviser på mikrofilm. Jimmy fulgte meg dit, og jeg begynte å lete. 1896 var året da Siam sank. Kanskje jeg kunne finne ut noe mer om forliset? Jeg fant bare en liten notis, en gjengivelse av telegrammet avisen hadde mottatt fra rederiet. Så tok jeg fatt på Kragerø Blad fra 1912. Jeg kjenner stadig at jeg er så nysgjerrig på oldemoren min som døde så tidlig, og var veldig spent på å se om jeg fant noe mer om denne ulykken. Tidligere har jeg funnet en notis i Aftenpostens arkiver, men dette er tross alt lokalavisen.

En trist melding i avisen

Jeg fant en liten notis fra et telegram om ulykken, og så dødsannonsen. Den var rykket inn to ganger, siste gang på begravelsesdagen. Det virket ikke som om Kragerø Blad pleide å ha nekrologer eller personlige leserbrev, og jeg hadde jo hørt at Jacobias dødsfall hadde skapt mye snakk i Kragerø. Det var liksom så ufattelig at denne pene damen, med skreddersydde kjoler fra utlandet og et stort hjerte for dem som var dårligere stilt enn henne selv, skulle dø slik? Jeg må lete i den andre avisen også, Vestmar, tenkte jeg. Og der finner jeg altså en lang artikkel, eller snarere et sorgtungt referat fra ”Fru Kapt. Svendsens Begravelse”, med sanger og muligens hele eller deler av talen til Pastor Midbøe som forrettet.

Innledningen på avisen Vestmars gjenfortelling fra begravelsen til min oldemor.

Å finne noe slikt er bare helt utrolig! Hele denne artikkelen, som går over tre spalter, sier så uendelig mye om den sorgen som ikke bare familien følte, men også folk rundt henne. Og det forteller meg at jeg må gå enda nærmere inn på denne hendelsen i det jeg jobber med. Hennes død preget nemlig hele familien hennes resten av livet. Jacobia ble aldri glemt.

På Kalstad kirkegård
Jeg skal avslutte med besøket på kirkegården. Siden man pleier å ta vare på ting i denne familien, er selvsagt også gravene holdt i hevd. Til og med min tippoldefars grav fra 1877 eksisterer fortsatt.

Oldefar Philip ligger i samme grav som sin første kone, Jacobia.

Det var både rørende og flott å finne stedet der jeg vet bestemor tilbrakte så mye tid i sin barndom. Hver lørdag måtte lille Randi gå alene til kirkegården for å legge blomster på sin mors grav. Far var på sjøen og tante ville ikke være med. Men det var kanskje her den lille jenta kunne sitte og føle nærhet til det varme og kjærlige som plutselig var revet ut av livet hennes. Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg også synes det var fint å være der – omtrent på dagen 99 år etter Jacobias død.

Researchtur til Kragerø!

I dag kom liksom høsten. Synes det er litt ufint når kalenderen bare viser 10. august, men svermene av trekkfugler som allerede har begynt å samle seg lyver vel ikke? Men høst er litt deilig også. Det betyr at man kan finne den gode arbeidsroen, og krype tilbake til historieletingen – og skrivingen igjen. Og i morgen skal jeg sammen med min søster og mor tilbringe en lang dag i Kragerø, der bestemor ble født – og som er et sted som betyr så mye i denne historien. Siden vi ikke lenger har nær familie der, har jeg tidligere bare vært der noen få ganger. Sist lette vi opp barndomshjemmet til bestemor og tok bilder til henne. Det hadde hun stor glede av. Fant nå til min store forskrekkelse ut at det faktisk er 19 år siden…

Gjennom min gamle grandonkel Trygve har jeg fått kontakt med journalist Jimmy Åsen i Kragerø Blad Vestmar. Han har tidligere lovet meg at han kan være en kjentmann jeg kan spørre ut om lokale forhold, geografi og topografi. Det er helt supert! Vi skal treffes i morgen, jeg har allerede laget en lang liste med steder jeg har lyst til å se eller lete etter. Vi får se hva vi rekker. Han ga meg også tips om at gamle aviser er lagret på mikrofilm på Kragerø Bibliotek. Dermed har jeg booket et par timer på den også. Ellers har jeg i dag sett på gamle bilder på et nettsted som heter Mortens turer. Ved siden av flotte turtips, ligger det også en mengde gamle bilder her. Jeg har vist dem til Trygve som kjenner seg helt igjen i disse. Jeg har lånt et par her:

Min oldefar kjøpte sitt lommeur hos Urmaker Svendsen, en slektning av ham. Trygve har ennå dette uret.

I den høye bygningen i midten tror jeg en annen slektning, Capt. Sam Svendsen hadde kolonialforretning.

Bestemor forteller i sine egne notatbøker om den tidligere kapteinen, en annen slektning, som nå var gått på land for å drive butikk: ” Før i tiden kunne de handle på skipperpapirene, og mange benyttet seg av det. Capt. Sam. Svendsen hadde sin kolonialbutikk på hjørnet hvor Wroldsen senere hadde handel – vis á vis apoteket. Et utmerket sted for handel! Selv var han nok mest opptatt med avisen og tobakken. Han hadde nok også en brukbar økonomi, og hadde en dame til hjelp. Når hun ikke var der, og han selv var fordypet i avisen, sa han de bevingede ord: ”Vei selv!”. Og mamma veide opp svisker og risengryn, og det ble da gjentatt til andre kunder også!”

Kanskje noen fortsatt husker ham? Det vil kanskje vise seg i morgen. Jeg gleder meg! Og tror allerede nå at jeg snart kan planlegge neste tur.

Froskelår, kaviar og champagne…

Det er lørdag kveld. Landskamp på TV, men det bryr jeg meg ikke noe om. For endelig kan jeg igjen fokusere på bokskriving og jakten på flere detaljer. Jeg kjenner jeg blir både varm og glad av tanken, for i denne perioden som jeg har jobbet med et stort betalt oppdrag har jeg ikke hatt kapasitet til å jobbe med dette. Jeg har virkelig savnet det intenst, og nå blir jeg helt yr av å vite at jeg skal fortsette.

Å lese gode romaner gir masse inspirasjon til språk og oppbygning. Til bursdagen min fikk jeg “The great Gatsby” av en god venninne. Jeg husker jeg leste den boken i unge år, og filmen med Robert Redford og Mia Farrow gjorde nok et stort inntrykk da jeg så den. Å lese igjen en gammel favoritt er jo som å ta frem et kapittel i sitt eget liv. Gjensynet har vært herlig! Og for de som måtte lure: Boken er mye bedre enn filmen.

The great Gatsby

Handlingen foregår  i USA rundt 1925, altså før krakket, og det er rikelig mengder dekadanse å spore i dette overklasselivet på Østkysten. Jeg tror nok ikke Vestkysten var særlig annerledes. Og det er her jeg har knaggen jeg skal henge min lille fortelling på. Faktisk så bodde min bestemor hos sin far litt utenfor San Francisco store deler av 1926. Han var sjef for South American Line i San Francisco for reder Lindvig, og ble ved en anledning invitert for å representere for norsk skipsfart. Den svenske kronprinsen, senere Kong Gustav Adolf og kronprinsesse Louise, søster til Lord Mountbatten, var på besøk i byen, og derfor holdt næringslivet i San Francisco en stor bankett. Unge Randi ble invitert med på stor fest på ærverdige Palace Hotel i San Francisco. Og det er nå du skal se for deg datidens antrekk, frisyrer og stil. Litt som Gatsby. Bestemor forteller at hun fikk et helt nytt antrekk fra topp til tå. “Jeg har ikke i hele mitt liv sett så mye stas, både og mat og klær. Froskelår ble servert og fin kaviar.” Dette året hadde hun permisjon fra jobben som lærerinne i Lofoten. At hun hadde et kontrastfyllt liv? Jada.

Palace Hotel, San Francisco

Ballsalen på Palace Hotel 1923

Old Palace Hotel Lobby 1923

Min tippoldefars gamle langkikkert

Hva er oppdaget gjennom dette siktet?

Noe av det som er ekstra spennende med denne prosessen er hvordan informasjon og gjenstander som er relatert til historien stadig vekker fortsetter med å dukke opp. Tidligere i vinter kom min onkel Nils på besøk, og jammen hadde han ikke med en utrolig flott gave til meg: Min tippoldefars gamle langkikkert! Man har jo gjerne et par tipp´er å ta av, med dette er bestemors morfar, Johannes Jacobsen, han som undertegnet postkortene sine med Bestepapa. Selvfølgelig var han også skipskaptein, som altså veldig mange i denne familien var. Kapteiner eller loser. Som kaptein var Bestepapa også medeier i flere seilskuter, blant annet Siam. Ja, barken som forliste i 1896, og som har gitt navn til denne bloggen. Jeg har jo ennå ikke egentlig avslørt hva som egentlig skjedde da Siam sank – eller rettere sagt: Hva som skjedde etterpå…

I full lengde er kikkerten ca 1 meter

Du skal få lure litt til på det. Selv lurer jeg mest på om denne fantastiske langkikkerten var med på turen. Hele mannskapet overlevde nemlig, også kaptein Jacobsen. Det er vel ikke så rart om han klarte å redde kikkerten sin, tenker jeg. Egentlig hadde jeg bestemt meg for at kikkerten var med, men så er det dette ordentlig-genet mitt som igjen slår inn og sier: Nei, Lena, du må prøve å finne ut av det. I hvert fall få anslått hvor gammel kikkerten er. Er den fra før 1896 er det kanskje rimelig å anta at tippoldefar hadde den med. Det er ikke det at det egentlig betyr noe for selve skrivingen av historien, det hadde bare vært så utrolig morsomt å vite at man eide noe som var med da Siam sank. Derfor har jeg tatt kontakt med den fremste “kikkertfaglige” personen i Norge, Per Norbeck i Optronic. Geometrisk optikk, heter visst fagfeltet Jeg har sendt beskrivelse og bilder, men må nok ta med meg kikkerten til han i Nittedal, men ut i fra bildene syntes han den så ut til å være i svært god stand.

Ja visst, er kikkerten fin. Faktisk så fin at jeg har spandert et flott futteral til den. Min tidligere kollega fra Kritthuset, Sidsel Kristiansen er blitt skomaker. Nå driver hun sitt eget skomakeri Skotuppa i Fredrikstad, og hun tok oppdraget med å gi kikkerten et verdig oppbevaringssted. Ble det ikke fint? Har du noe du vil få reparert eller sydd er det bare å kontakte henne. Heldig jeg, som har så flinke venner!

Kikkerten har fått nytt hjem!

Forlagskonsulenten kommer på lunsj!

Jeg har jo tidligere skrevet at jeg er så heldig å ha en litterturviter som hjelper meg med språk og struktur. Jeg liker å kalle henne forlagskonsulenten, siden hun jobber med å lese manus for forlag. Hun er en proff leser som gir meg viktige innspill i skriveprosessen. Som sagt er det ikke akkurat denne type tekst jeg har skrevet tidligere, men jeg liker formen svært godt – og forlagskonsulenten har bedt meg fortsette i samme stil. At hun er positiv til det jeg hittil har skrevet er utrolig deilig, men samtidig skjerpende for meg. Jeg vet at hun ikke sier det for å være grei mot meg. Hvorfor skulle hun det? Hun er proff.

I dag kommer hun altså hit på lunsj. Jeg har lyst til å vise henne alt materiellet jeg har, med bøker, album, lydopptak, fotografier, brev og utklipp. Vi skal også se litt på den videre strukturen, slik at jeg kan utarbeide et skikkelig synopsis på hva som skal være med – og hva jeg skal la ligge for denne gangen. Jeg har jo så enormt mye materiell, og så mange historier, at det er lett å gå seg vill på veien. “Den smale sti” er vel et dekkende uttrykk, selv om jeg føler at jeg kjører på en stor motorvei med dette prosjektet. Det er ingen avkjøringer på veien og målet er klinkende klart. Det er bare å fortsette å jobbe på for å nå det. En deilig enkel avgjørelse for et veldig stort oppdrag!

Nei, men Papa, da!

De Mauriske piger

Papa hilser fra Marokko

Kan bare tenke meg hvor beskjemmet den unge Randi må ha vært da hun mottok dette kortet fra pappa i Marokko. Synes jeg leser en liten ertende undertone i teksten på baksiden. Det er ikke tvil om at sjøfolk dengang så utrolig mye som var svært fremmed her hjemme på Bjerget. Det får meg til å tenke på en morsom historie onkel Nils fortalte meg da han var her sist. Bestemor pleide visst å le mye av den:

Barken Siam hadde vært ute i nesten 3 år. Det var egentlig meningen at kapteinens kone, min tippoldemor, skulle være med, men hun ville ikke siden hun syntes mannen sin var litt kjedelig (!). Hun hadde et par gode venninner i Kragerø, og de pleide å flanere i byen sammen, gå på kafé etc. Derfor ble datteren med i stedet, sikkert som snill og pliktoppfyllende datter. De kom til Bankok, og der var det en lokal familie som tok seg av klesvasken for mannskapet. Moren hentet, og tenåringssønnen brakte tilbake. Bankok var jo et varmt sted, og denne sønnen brukte rett og slett ikke klær i det hele tatt. Han var kliss naken! Dette synes kaptein Jacobsen ikke passet seg, all den tid datteren var med, så han snakket med moren om ikke hun kunne få et plagg på gutten. Dagen etter hadde han på seg et slips!

När knoppar brister

Jeg hadde kanskje tenkt at jeg skulle være veldig strukturert i denne skriveprosessen. Sette hendelsene opp omtrent som et regnestykke, og så jobbe meg gjennom det. Så ser jeg at jeg klarer ikke å gjøre det på den måten i det hele tatt! Det jeg hittil har skrevet har bare kommet over meg. Det vil si, jeg hadde en idé om hvilken hendelse jeg skulle fortelle om, og så har jeg noen detaljer jeg ønsket skulle være med. Jeg har tross alt et opptak av bestemor fra 1974, der bestemor selv forteller om hvordan moren dør. Det er ganske sterkt å høre henne fortelle om det, samtidig som jeg hører på stemmen hennes at hun egentlig legger et lokk over alle følelsene rundt det. Det er som om hun bare forteller en historie. All sorgen, smerten, savnet og tomheten av å miste sin mor som 10-åring kommer egentlig bedre frem når man leser avskriften av samtalen. Da renner tårene mine. Å fortelle denne historien i en skjønnlitterær setting bla faktisk ganske heavy for meg. En av hjelperne mine, forlagskonsulenten, har sagt at det skal gjøre vondt å skrive. Det har jeg all forståelse for…

Hva skjer i en liten pikes hode etter at mamma er død, pappa er reist til sjøs igjen og hun og lillebror bor hjemme i Kragerø sammen med en ugift tante? Fikk hun lov til å sørge utover å gå i svarte sørgeklær? Var det noen som SÅ henne og var der for henne? Hvordan var den første julen? Jeg har en mengde spørsmål, og jeg leter igjennom bestemors notater etter svar. Nå er jeg utrolig glad for at jeg har skrevet inn alle de tre notatbøkene, for innholdet er jo blitt søkbart. Det er rett og slett veldig praktisk. Derfor ser jeg at jeg også må skrive inn tekstene på alle kortene i postkortalbumet. Her finner jeg brokker og antydninger av følelser og hendelser, men det kan være nok til å sette meg på sporet av en vei å gå. Mange opplysninger dobbeltsjekker jeg, enten ved å google dem eller ved å lete i Digitalarkivet. Det er en fantastisk kilde for personopplysninger. Her er opplysningene i kirkeboken da bestemor Randi ble født, se nederst på siden. Jeg må si at jeg virkelig beundrer datidens håndskrift:

 

Bestemor Randis dåp i 1902

Jeg har begynt å skrive!

Det er jo ikke nytt at jeg skriver, det er ikke det jeg mener. Jeg har jo faktisk levd av det i ganske mange år. Skrevet lange brosjyrer, korte flyere, plakater, annonser, radiospots, voice overe, en del intervjuer, referansehistorier for kunder… Jada! Gi meg et oppdrag, og jeg har vært strålende fornøyd! Som jeg sa innledningsvis i denne bloggen; Jeg har aldri hatt lyst til å skrive noe skjønnlitterært – og jeg har aldri hatt lyst til å bli forfatter. Nå har jeg begynt å skrive bok. Om bestemor.

Familielykke 1903

Så deilig at vi ikke vet hva livet kan overraske med, så blir liksom hele prosessen med å oppdage nye ting så vannvittig deilig, spennende og så full av frustrerte tanker. Tør jeg det, da? Kan jeg det, da? Nå har jeg ikke bare bestemt meg for at det kan jeg, jeg gjør det også. Jeg har begynt å skrive, og jeg elsker det! Å tenke tanker som jeg håper kan gi et noenlunde sannferdig – eller rettere sagt – troverdig bilde av hvordan det var som 10-åring å miste mammaen sin i en grusom ulykke. Kjenne på sorgen, savnet, det uforståelige i situasjonen, ansvaret for lillebroren, usikkerheten i hva som ville skje videre. Følelser som tar pusten fra deg. Jeg har jo ikke opplevd noe slikt. Da pappa døde var jeg blitt voksen, skulle ha mitt andre barn, hadde familie. Allikevel var jeg bare en liten pike som med stor sorg så at pappaen min forsvant mer og mer for hver dag. Slikt er tunge saker å handskes med i vår alder. Hvordan er det ikke for et barn?

Som jeg har snakket om før har jeg en rekke gode hjelpere med i denne prosessen. Fantastiske mennesker som tror på meg, heier og ikke minst rådgir meg. Siden jeg rett og slett ikke har skrevet bok før (og altså heller aldri har hatt tanker om å gjøre det), er det godt å kunne reflektere over hvordan de ulike tipsene kan passe i forhold til mitt prosjekt. Til syvende og sist er det jo jeg som må ta avgjørelsen, jeg skjønner jo det. Gode venner har igjen gode venner, og en av disse igjen er litteraturviter og tekstkonsulent. Hun er vant til å lese manus for forlagsbransjen, og vi har lenge snakket litt om at jeg skulle sende noe til henne for gjennomlesning. Jeg må bare innrømme at det var med skrekkblandet fryd jeg sendte de første, spede forsøk, for dette er rimelig langt unna produkttekster for bindemidler man sprayer grusveier med. Det var derfor fantastisk deilig at hun likte mye av det, i hvert fall nok til at hun syntes jeg skulle fortsette. Hurra!

Jeg har egentlig flere deilige hemmeligheter på lager, men jeg tror ikke jeg kan si mer nå, bortsett fra: Hurra! Hurra!