Min oldemor Jacobia med barna Randi og Philip ombord på "Roland" i 1911, året før hun døde.

Å skrive en bok om min bestemors barndom og oppvekst fra rundt 1912 og utover er som å legge et enormt puslespill. Jeg vet at jeg fortsatt mangler mange brikker, og strengt tatt kan jeg jo bare lage noen? Dikte noen historier, rett og slett. Bare mine nærmeste vil merke det? Jeg sier ikke at alt som kommer med er sant, men jeg synes det er så mye morsommere når jeg kan benytte det materialet jeg tross alt har. Plutselig ser jeg at den lille, og tilsynelatende, lite viktige episoden som bestemor kan ha fortalt om i notatbøkene sine eller på opptaket Trygve gjorde med henne på 70-tallet, plutselig finner sin helt naturlige plass i historien. Det kan være fordi den setter lys på noe annet, eller fordi at nettopp denne historien forteller noe om akkurat denne tiden, om kvinnefrigjøring for eksempel? Slik er historien om de tre kusinene som skulle kle seg ut, og den eldste som tok på seg et par store hvite mamelukkbukser, vender ryggen til og lot som om hun tisset som en mann. De to andre var sjokkerte! Det var uhørt, det var vovet! Og de holdt på å le seg i hjel… Ikke bare gjorde hun det som en mann, hun viste fram at også menn hadde det behovet. At jenter ikke står og tisser i dag (bortsett fra i hockey på fremmede doer), er vel bare for at det er en smule upraktisk.

… det er å gjera andre glad
På andre måter ser jeg at verden ikke har forandret seg så mye. Det er de sterke som overlever, men det trenger ikke være fordi man tråkker på andre. Mange ganger har jeg forundret meg over hvordan denne lille piken, som jeg husker som min gamle bestemor, kunne stå i sitt til tider nokså mistrøstige liv, og allikevel hele tiden velge å se framover. Hadde hun vært av en annen støpning kunne hun nok lett ha dukket under, men denne tynne jentungen med det glatte håret og den til tider litt for iherdige energien nektet å la seg kue. Hun hadde en helt spesiell kraft i seg, en hjertekraft som tok henne dit hun ville. Og kanskje det er flere enn meg som kan lære noe av henne, tenker jeg ofte når jeg graver meg ned i historiene. Lære at selv om det ser som mørkest ut, er det viktig å følge hjertet sitt og gjøre det man tror på. Velge å gjøre det gode, selv om det kanskje ikke gagner en selv. Eller gjør det kanskje det allikevel?

Å få lov til å jobbe med et slikt prosjekt gir meg enormt mye, ikke minst masse glede og en dyp følelse av takknemlighet. Og jeg får masse energi tilbake som det er lett å sprøyte tilbake i arbeidet. Jeg er heldigvis skrudd sammen slik at jeg synes det er spennende gjøre research, morsomt å pusle puslespill og så er jeg jo glad i å skrive. Kanskje det er fredagsfølelsen som griper meg her jeg sitter, lykkelig for at gudskjelovkvelden snart er her, og at vi alle fire snart kan synke ned i sofaen med en god film og fyr på peisen. Vårfølelsen har boblet de siste dagene, og dagene blir lengre og lengre. Egentlig er det bare å slippe jubelbruset ut: Livet er herlig – og nå er det helg!

I går hadde femteklassingen i lekse å lage nye ord: 5 lange, 5 som glitret og 5 rare. Gøy for både mor og barn! Jeg lånte ham en ordbok, slik at han skulle ha noe å ta utgangspunkt i (ellers blir det lett fra de tingene som finnes på gutterommet). Så satt han i gang, med mor som sekretær. Det første hadde vi parat. Da han var 3-4 år skulle han fortelle hvor langt det var til et sted, og fortalte at det var minst 100 langtimeter!
 Det synes jeg er et godt norsk ord som beskriver en ikke definert måleenhet. Ergo gikk langtimeter inn på lista for lange ord, det var jo han som hadde funnet det på en gang.

Prologos-prinsippet
Jeg liker også å eksperimentere og lage nye ord, det er ofte åpning for det i reklametekster. Når det derimot gjelder bokprosjektet mitt er jeg nok mer forsiktig. Klart at man jobber hardt for å finne akkurat det riktige ordet for å beskrive noe presist, men jeg mener det også skal harmonere med både historie og tidskoloritt. En annen ting er å få puslet inn de hendelsene jeg synes er viktige for helheten. Det slo meg her en dag at jeg har en glimrende historie for en prolog. – Men heter en fortekst til en bok egentlig prolog, tenkte jeg plutselig usikkert, og måtte smake på ordet noen ganger før jeg dobbeltsjekket på nettet. Det første som falt meg inn angående prolog var nemlig Marit Bjørgen som forteller med skrikende ferdig-med-skisprint-stemme at “det gjækk jo bra på prollogen…” – eller ivrige sykkelkommentatorer på NRK som opprømt forteller at Thor Hushovd nå ligger godt an etter prologen i Tour de France.

Sportsverdenen (og en del andre) har rett og slett tatt uttrykket, og tilbake sitter vi som har lyst til å bruke det på den opprinnelige måten og lurer på om det er det riktige ordet lenger. Har det kanskje mistet litt av glansen? For ordens skyld, her er forklaringen på prolog slik jeg fant det i Wikipedia: Prolog, fra gresk prologos, fortale, er et stykke tekst som kommer innledningsvis som en introduksjon til et litterært verk (poesi, prosa, drama).

Jeg har bestemt meg for å prøve allikevel, men kjære all verden, så skummelt det er å skrive en slik fortekst. Den er jo hele anslaget til boken, og jeg har altså ikke lang erfaring med å skrive bøker. Men jeg har spyttet i votten og lagt i vei for lenge siden, så det er ikke noe alternativ å kaste inn håndkleet.
 Se det, der tok jeg et par sportsuttrykk tilbake. Og trøsten er at jeg neppe trenger overarmene til Bjørgen i min prolog.

Godt nytt år, forresten!

Håndkolorert bilde fra den første tiden i Lofoten. Bestemor Randi i rød kåpe.

Bestemor valgte et liv i Lofoten
En annen som det er lett å minnes er selvsagt bestemor. Siden hun bodde i huset ved siden av oss, feiret hun svært ofte julaften med oss. Da måtte søsteren min eller jeg alltid lese fra juleevangeliet, noe vi i vår fjortishet syntes var litt småpinlig, og så sang vi alltid “Deilig er jorden”. Bestemor sang med høy (og nokså skjelvende) røst, men stemningen sangen skapte var fantastisk. Fortsatt er denne julesalmen en av de fineste jeg vet. En for meg nyoppdaget julesang er Trygve Hoffs nydelige “Nordnorsk julesalme”, og spesielt liker jeg unge Moddis fremføring av den. Han er en ung og talentfull musiker fra Senja. Du finner sangen på “Vi tenner tusen julelys”, Kronprinsparets Fonds juleplate. Jeg liker allikevel denne versjonen jeg fant på YouTube bedre, synes den er enda mer inderlig:

Jeg kan her kjenne igjen bestemors egne beskrivelser av livet nordpå. Jeg har jo fortalt en del om barndommen hennes i Kragerø, men det var faktisk på Barstrand på Gimsøy i Lofoten hun levde det meste av livet sitt. I 17 år var hun eneste lærerinne på to skoler, Barstrand og Gjendal, og hun gikk jevnlig mellom skolene med alle skolebøkene til barna i sekk på ryggen. Noen ganger tok hun veien over fjellet. Uansett vær og vind gikk hun av gårde – for kunne barna gå, kunne hun.

Bestemor med en av sine siste klasser på Barstrand.

I teksten i “Nordnorsk julesalme” kan jeg ane slitet og strevet som var en naturlig del av hverdagen deres. Og jeg aner hva samholdet og gudstroen betød for folket her. Jeg er oppvokst på flatlandet i Østfold, men kjenner at jeg også trekkes mot fjellene, sjøen og kulturen i nord, at røttene mine der oppe faktisk er ganske sterke. Og jeg kjenner at jeg ser frem til å gå i gang med research for å finne ut enda mer om livet til bestemor i Lofoten, et liv hun valgte fremfor et velstående og antakelig mer behagelig liv i California.

Hjemme hos firmenning Weisser

Med felles familieopphav
Nå har jeg funnet slektninger i Kragerø, jeg har til og med vært på kaffe hos firmenningen min. Joda, jeg er enig i at vi ikke akkurat er tjukke slekta, men når man har familiebilder av de samme forfedrene skjønner man jo at vi henger i hop. Faktisk fikk jeg en kopi av vår felles anetavle helt tilbake til Olav den Hellige, og dermed Harald Hårfagre (som det jo sies at vi alle stammer fra). Når jeg kjenner det rykker i det royale meg, skjønner jeg jo nå hvorfor.

Disse Svendsen-brødrene hadde en kusine som giftet seg med broren til søstrene Weisser (henger du med, vi snakker skikkelig inngifte her), og familien Weisser bor i dag bare et steinkast unna der familien opprinnelig bodde i Biørnsborgbakken i Kragerø. At jeg fant slekt der er en annen historie.

Fantastisk morsomt å få sitte og høre på to innfødte Kragerø-damer

Et møte med to fantastiske historieformidlere
Jeg har nemlig kontakt med en kjempehyggelig dame i Historielaget, Edith Thiseth. Henne kan jeg spørre om små og store ting jeg lurer på fra gamle dager, hvordan foregikk for eksempel en begravelse i 1912. Edith satt meg så i kontakt med en enda eldre dame, fru Lilleba Schaanning på 91, som både husker masse fra sin barndom og har gode evner til å fortelle. Det var disse to som tidligere hadde fortalt meg at jeg fortsatt hadde slektninger i byen. Lilleba Schaanning husker også min oldefar og hans ranke holdning, og ikke minst husker hun godt min grandonkel, Trygve, som gikk et par år under henne på skolen. Sist lørdag var jeg derfor nok en gang tilbake i denne lille kystbyen, på jakt etter nye opplysninger som kan belyse historien min, og Edith og jeg var bedt i kaffeselskap hos fru Schaanning i en ekte byvilla fra tidlig 1800-tall. Stas!

På torvet traff jeg flere fra Historielaget. Kontorryggsekken er med. Foto: Jimmy Åsen

På torvet traff jeg min journalistguidevenn Jimmy og Køhler fra Historielaget som akkurat hadde nevnt min bestemor i en artikkel han hadde skrevet. I dag har jeg fått brev fra ham med avisartikler fra 1918 om bestemors klasse på Middelskolen, altså stoff jeg kan bruke når historien går fra barndom til ungdom. At slike “tilfeldigheter” skjer er heldigvis blitt helt vanlig i denne prosessen, men jeg må smile litt av det allikevel.

Hvis du lurer på om jeg får skrevet noe på boken, så gjør jeg faktisk det, og jeg synes fortsatt det er utroooolig spennende og interessant å fortelle historien om alt det som skjedde min bestemor for 100 år siden. Rart at alt dette startet med et vakkert gammelt postkortalbum

Bare fra en avisside i "Vestmar" fra 1912 er det mye å lære.

Jeg skriver. Jeg sjekker fakta. Jeg skriver igjen. Sjekker. Tar noen telefoner. Låner gamle bøker. Leser gamle bøker. Snakker med folk som vet og kjenner til…

Siden jeg jobber med en sann historie, er jeg svært opptatt av at det meste av rene faktaopplysninger skal kunne forankres i virkeligheten. Jeg ønsker jo å forholde meg til den reelle historien som ligger i denne kjempestore haugen med materiale som jeg har funnet, siden jeg mener den er så fantastisk at det er unødvendig å finne på så veldig mye ekstra. Jeg må selvsagt gå inn og beskrive følelsene rundt hendelsene, leve meg inn i hvordan alt kunne vært, men det vil og må bli ren fiksjon. Derimot ønsker jeg at rammen rundt fortellingen skal stemme. Hvis noen sjekker hva kjøpmannen på hjørnet ved torvet i Kragerø het i 1912, skal de finne ut at joda, det var Georg Sophus Wroldsen med telefonnummer 201. Veier og veibeskrivelser skal være korrekte, og seder og skikker skal være troverdige. Derfor må jeg stadig sjekke en liten detalj, lete på nettet – eller altså snakke med folk som vet.

Jeg har via kirkevergen i Kragerø fått kontakt med en svært hyggelig dame i Historielaget. Den første gangen skravlet vi i over en time. Hun kunne fortelle meg masse om livet i gamle dager, blant annet at jeg fortsatt har slektninger som lever der, og at det har vært mange jordmødre i slekten. Da kunne jeg fortelle at det måtte ligge til familien, jeg har jo en mor som har vært jordmor… Så nevnte hun at hun kjente en dame på over 90 som sikkert kunne fortelle meg enda mer. I dag har jeg kontaktet henne, og det ser ut til å bli ny tur til Kragerø en gang i neste uke. Kjenner jeg gleder meg allerede!

Noe annet som er kjempespennende er at jeg i dag skal på et nytt skriveverksted med dramaturg og regissør Harry Guttormsen. Det er ett år siden sist, og da fant jeg ut at jeg ikke kunne skrive filmmanus direkte, slik som jeg trodde. Nå har jeg en ny plan som jeg ønsker å diskutere med ham og de andre flinke deltakerene som skal være med. Jeg gleder meg til tre hektiske og intensive kvelder med fullt fokus på historiefortelling.

Om jeg i min hjemmekontorhverdag ønsker meg god og kvalitativ input – helt gratis?
Ja, takk!

Postkort av Solbakken datert 1917. Et hjørne er klippet eller revet bort.

Solbakken i Kilen til salgs!
Noe annet som er morsomt å lete etter er dokumentasjon og spor etter hendelser i familien. Bestemor forteller på opptaket med Trygve fra 1974 at de flyttet inn på Solbakken i januar 1914. Derfor tenkte jeg kanskje at jeg kunne finne en annonse for Solbakken allerede på høsten 1913. Men jeg ble litt overrasket, for første annonse sto allerede 14. juni. Dermed antok jeg at de nok hadde flyttet litt tidligere enn hun husket. Men det ser ikke ut for at det har vært noe særlig napp for selgeren, for hele sommeren og utover høsten ble Solbakken jevnlig lagt ut for salg. Hele 42 (!) ganger har jeg funnet salgsannonser, både fellesannonser med andre hus eller alene. Den 16. desember 1913 står siste annonse, og jeg kan tenke meg at det var da min handlekraftige oldefar var kommet hjem fra sjøen og så at Solbakken var til salgs. Bestemor forteller nemlig at faren så annonsen i avisen og straks tok kontakt med Thorgny Hoel, som var forretningsfører. At hun til og med husket hvem som hadde salget på huset er helt utrolig, hun var faktisk bare 11 år gammel. Dermed stemmer det nok at de flyttet inn i januar 1914. Her er den siste versjonen av annonsen, nå med fingre som peker på prisen, 6000 kroner:

Annonse for Solbakken i avisen Vestmar desember 1913

Ellers har jeg i Folketellingen for 1910 funnet ut at det er en gartner ved navn Paul Hetland som eide huset på dette tidspunktet. Bestemor har fortalt om en gartner Hetland som pleide å hjelpe dem i hagen (og som hadde vært modell for Edvard Munch). Altså kom han tilbake og jobbet i hagen på huset han selv engang hadde eiet. Sikkert litt trist, og særlig hvis han ”måtte” selge det. Huset ble i alle fall satt godt i stand av oldefar, som hyrte inn både malere og tapetserere. Da jeg for et par uker siden kjørte fordi Solbakken for andre gang på kort tid, var også det siste uthuset ferdig restaurert. Ellers sto en container i gården, full av det som forhåpentligvis bare var søppel. Det er mye sannhet i det at du aldri blir ferdig med å pusse opp et hus. Og selv om noe kanskje forsvinner ut av huset, legges det hver gang noe til historien.

Hva vet du egentlig om ditt hus?

Brev fra tiden på lærerskolen, fra bror i Amerika og brev med handleliste på baksiden...

Men dette var dagen, og lykken er at dette loftet er stort, luftig og tørt. Tante visste nokså nøyaktig hvor tingene sto, så det var bare å bære alt ned. Det boblet i brystet på meg, hva kom vi til å finne nå? På toppen lå en rekke fotoalbumer. Alt fra tante Sevys sitt gamle grønne, til bestemor Randis eget album fra hun var ung. Her var albumer fra tiden med småbarn i Lofoten – og ikke minst dem fra min egen barndom, der bestemor ser ut slik jeg husker henne. Disse albumene pleide jeg ofte å sitte og titte. Nå er det falmede minner som plutselig setter ting i perspektiv.

På Bestemorskolen
Noe annet som plutselig satt meg mange og tretti år tilbake, var en av kladdebøkene fra Bestemorskolen. I et av mine første innlegg fortalte jeg om Bestemorskolen, og om hvordan bestemor på kyndig lærerinnevis tegnet og fortalte til oss barnebarna. Bokstavelig talt.

Fra juletentamen, Bestemorskolen 1973

Er det en blid Jomfru Maria som holder Jesusbarnet, mens kamelen svetter i varmen?

Jeg fant Julebok for 1973, der hele juleevangeliet er beskrevet med enkle tegninger. Selv har jeg dekorert litt her og der, og bak i boken er mine egne tegninger. Barndomsvenninnen min fikk også være med på Bestemorskolen, og hun har dermed også fått tegne litt. For ikke lenge siden traff jeg henne tilfeldig etter mange år. Hun fortalte meg at noen ganger, når ikke jeg var hjemme, hendte det at hun stakk innom og lekte litt hos min bestemor. Ja, hvorfor skulle hun ikke det? Bestemor satte alltid pris på selskap, hun!

En lykkelig familie
Etter som jeg sorterte alle brev etter avsender, la gamle og ”nye” bilder hver for seg og alle kvitteringer og regninger i en pose, fant jeg en kopi av et bilde som betyr svært mye for meg, men som jeg bare har hatt elekstronisk. Det er tatt noen få år før bestemors mamma dør, antakelig i Cardiff mens familien var med pappa på reise i utlandet.

Mamma, pappa, lillebror og Randi på reise i Europa. Kanskje i 1909.

På baksiden har mamma Jacobia skrevet hilsen til faren sin og resten av familien der hjemme. Mor er stolt og rank, sikkert med ny hatt kjøpt på turen. Far er myndig, men har skjøvet kasjetten litt bakover med et lite smil. Lillebror Philip er en smule sjenert over situasjonen – mens bestemor Randi er glad og full av liv. Hun springer nesten ut av bildet! Ikke  visste de hva som ventet dem.

Solbakken, huset bestemor aldri sluttet å drømme om.

Drømmen om Solbakken
I hele oppveksten har jeg av bestemor hørt om Solbakken. Hun hadde et gammelt sort/hvitt-bilde på veggen som jeg tidlig forsto at hun hadde sterke følelser for. Min oldefar kjøpte Solbakken et drøyt år etter at hans kjære Jacobia ble drept i en skrekkelig ulykke på tur til England. Selv var han reist ut på havet igjen, men tante Sevy bodde i huset med de to barna, bestemor Randi og lillebroren Philip. Huset ble bygget i 1870 av brennevinshandler Lorenz Bruun, og var et skikkelig solid hus (med en skikkelig god vinkjeller) og en fantastisk utsikt over Kilen i Kragerø. Sjøen ligger rett nedenfor huset, men jeg er usikker på om strand og brygge hørte til eiendommen dengang.

Utsikten fra hagen. Brygga ligger rett nedenfor.

Vi måtte selvsagt finne igjen huset. Jeg lette det opp for 19 år siden også, men bare for å ta et nytt bilde og gi til bestemor. Det ble hun svært glad for! Siden innkjøringen til Kragerø er gjort om, måtte vi finne den gamle Kragerøveien. Intuisjonen sviktet ikke, og plutselig lå det der, nymalt og skjønt! Et par snekkere renoverte det ene uthuset, og jeg har heldigvis lært meg at det er mye bedre å spørre enn å snike rundt i buskene. Det er jo bare skummelt for alle… Snekkerne fortalte at det var to gamle tunghørte damer som bodde der. Det tok bare litt tid for dem å åpne. Men jo da, de åpnet, og jeg forklarte hvem vi var og hvorfor vi var der. Jeg skjønner jo at det er litt pussig at etterkommerne etter familien som flyttet fra huset i 1936 er så opptatt av å komme tilbake etter så mange år, og damen påpekte helt riktig at hennes familie faktisk hadde bodd mye lenger i huset enn Svendsens. Samtidig var hun helt oppdatert på hvem de var, og omstendighetene rundt dem. Antakelig er hun datter av de som kjøpte det, og det var flott å se at det var tatt så godt vare på. Tenk å kunne hatt Solbakken i dag? Det hadde bare vært helt fantastisk!

15 Svendsen-barn i samme gate
Så dro vi ned i byen, og ruslet litt i gatene. Vi fant hjørnet der denne litt late kolonialhandleren i slekten hadde pleid å si: ”Vei selv!”, bak avisen. Etter en kort lunsj på torvet, tittet vi litt rundt. Selvfølgelig hadde Historielaget i Kragerø stand på torvet akkurat den dagen, og jeg benyttet gladelig muligheten for en prat. De solgte også årbøker med en mengde artikler, men jeg fikk en liste over artiklene og kan heller se hva som er interessant for meg siden.

Opp trappen, forbi verandaen og gjennom det trange smuget: Svendsesmauet

Henger du med? Det er lov å hente seg en kopp kaffe…

Min personlige lokalguide, Jimmy Åsen

Lykken er lokalkunnskap
Akkurat da vi sto i Smauet, ringte Jimmy, lokaljournalist i Kragerø Blad Vestmar. Han hadde vært litt opptatt med et intervju, men kunne møte oss nå. Mamma og Anna, søsteren min, dro på shopping, og jeg ble med Jimmy for å lete opp det gamle Kragerø. Det skulle vise seg å være svært nyttig! I Digitalarkivet og folketellingen for 1910 står det nemlig at familien bodde i ”Stilnæstangen 47”. Samtidig forteller bestemor på lydopptaket med henne at de bodde hos Marcus Andersen på Øya da moren døde i 1912. Det er en liten øy rett utenfor sentrum som det går en liten bro over til. Jeg har egentlig tenkt at Stilnestangen var et sted på Øya, og i det jeg hittil har skrevet har jeg fremstilt det slik. Men det er jo bare helt feil. Stilnestangen er på Tangen, der det i 1907 ble anlagt en Karbidfabrikk, og hele Tangen ble etter hvert belagt med kalkstøv. Ikke så rart da at de flyttet til Øya, det var sikkert ved en anledning da far kom hjem fra sjøen og selv så hvor ille det var der. Mange hus ble også revet på området, så det kan også ha vært en grunn til at de flyttet.

Et sted her på Øya bodde familien i 1912. Men hvor?

Øya – som bare heter akkurat det
Dermed ruslet vi langs med havna, og så over til Øya for om mulig kanskje finne området der Marcus Andersen bodde. Jimmy mente han hadde hatt en del hus og leiligheter for utleie rett til venstre for broa, og jeg ville gjerne ta litt bilder der.

Kanskje bodde de her i 1912?

Her er det første huset som ligger med en gang man kommer over broa. Jeg synes det var utrolig fint, og fikk lyst til å ta et bilde av det også, selv om det kanskje ikke var aktuelt. Da jeg kom hjem igjen, satt jeg og hørte på henne fortelle på opptaket, og da sier hun noe jeg ikke husket da jeg var i Kragerø: “Vi bodde i det første, store huset med en gang man kommer over til Øya”. Jeg har jo egentlig sluttet å tro på tilfeldigheter, så hva skal jeg tenke om dette?

 I en avis fra 1912
På forhånd hadde jeg gjort avtale med Kragerø Bibliotek om å se i gamle aviser på mikrofilm. Jimmy fulgte meg dit, og jeg begynte å lete. 1896 var året da Siam sank. Kanskje jeg kunne finne ut noe mer om forliset? Jeg fant bare en liten notis, en gjengivelse av telegrammet avisen hadde mottatt fra rederiet. Så tok jeg fatt på Kragerø Blad fra 1912. Jeg kjenner stadig at jeg er så nysgjerrig på oldemoren min som døde så tidlig, og var veldig spent på å se om jeg fant noe mer om denne ulykken. Tidligere har jeg funnet en notis i Aftenpostens arkiver, men dette er tross alt lokalavisen.

En trist melding i avisen

Jeg fant en liten notis fra et telegram om ulykken, og så dødsannonsen. Den var rykket inn to ganger, siste gang på begravelsesdagen. Det virket ikke som om Kragerø Blad pleide å ha nekrologer eller personlige leserbrev, og jeg hadde jo hørt at Jacobias dødsfall hadde skapt mye snakk i Kragerø. Det var liksom så ufattelig at denne pene damen, med skreddersydde kjoler fra utlandet og et stort hjerte for dem som var dårligere stilt enn henne selv, skulle dø slik? Jeg må lete i den andre avisen også, Vestmar, tenkte jeg. Og der finner jeg altså en lang artikkel, eller snarere et sorgtungt referat fra ”Fru Kapt. Svendsens Begravelse”, med sanger og muligens hele eller deler av talen til Pastor Midbøe som forrettet.

Innledningen på avisen Vestmars gjenfortelling fra begravelsen til min oldemor.

Å finne noe slikt er bare helt utrolig! Hele denne artikkelen, som går over tre spalter, sier så uendelig mye om den sorgen som ikke bare familien følte, men også folk rundt henne. Og det forteller meg at jeg må gå enda nærmere inn på denne hendelsen i det jeg jobber med. Hennes død preget nemlig hele familien hennes resten av livet. Jacobia ble aldri glemt.

På Kalstad kirkegård
Jeg skal avslutte med besøket på kirkegården. Siden man pleier å ta vare på ting i denne familien, er selvsagt også gravene holdt i hevd. Til og med min tippoldefars grav fra 1877 eksisterer fortsatt.

Oldefar Philip ligger i samme grav som sin første kone, Jacobia.

Det var både rørende og flott å finne stedet der jeg vet bestemor tilbrakte så mye tid i sin barndom. Hver lørdag måtte lille Randi gå alene til kirkegården for å legge blomster på sin mors grav. Far var på sjøen og tante ville ikke være med. Men det var kanskje her den lille jenta kunne sitte og føle nærhet til det varme og kjærlige som plutselig var revet ut av livet hennes. Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg også synes det var fint å være der – omtrent på dagen 99 år etter Jacobias død.

Gjennom min gamle grandonkel Trygve har jeg fått kontakt med journalist Jimmy Åsen i Kragerø Blad Vestmar. Han har tidligere lovet meg at han kan være en kjentmann jeg kan spørre ut om lokale forhold, geografi og topografi. Det er helt supert! Vi skal treffes i morgen, jeg har allerede laget en lang liste med steder jeg har lyst til å se eller lete etter. Vi får se hva vi rekker. Han ga meg også tips om at gamle aviser er lagret på mikrofilm på Kragerø Bibliotek. Dermed har jeg booket et par timer på den også. Ellers har jeg i dag sett på gamle bilder på et nettsted som heter Mortens turer. Ved siden av flotte turtips, ligger det også en mengde gamle bilder her. Jeg har vist dem til Trygve som kjenner seg helt igjen i disse. Jeg har lånt et par her:

Min oldefar kjøpte sitt lommeur hos Urmaker Svendsen, en slektning av ham. Trygve har ennå dette uret.

I den høye bygningen i midten tror jeg en annen slektning, Capt. Sam Svendsen hadde kolonialforretning.

Bestemor forteller i sine egne notatbøker om den tidligere kapteinen, en annen slektning, som nå var gått på land for å drive butikk: ” Før i tiden kunne de handle på skipperpapirene, og mange benyttet seg av det. Capt. Sam. Svendsen hadde sin kolonialbutikk på hjørnet hvor Wroldsen senere hadde handel – vis á vis apoteket. Et utmerket sted for handel! Selv var han nok mest opptatt med avisen og tobakken. Han hadde nok også en brukbar økonomi, og hadde en dame til hjelp. Når hun ikke var der, og han selv var fordypet i avisen, sa han de bevingede ord: ”Vei selv!”. Og mamma veide opp svisker og risengryn, og det ble da gjentatt til andre kunder også!”

Kanskje noen fortsatt husker ham? Det vil kanskje vise seg i morgen. Jeg gleder meg! Og tror allerede nå at jeg snart kan planlegge neste tur.