Jeg har begynt å skrive!

Det er jo ikke nytt at jeg skriver, det er ikke det jeg mener. Jeg har jo faktisk levd av det i ganske mange år. Skrevet lange brosjyrer, korte flyere, plakater, annonser, radiospots, voice overe, en del intervjuer, referansehistorier for kunder… Jada! Gi meg et oppdrag, og jeg har vært strålende fornøyd! Som jeg sa innledningsvis i denne bloggen; Jeg har aldri hatt lyst til å skrive noe skjønnlitterært – og jeg har aldri hatt lyst til å bli forfatter. Nå har jeg begynt å skrive bok. Om bestemor.

Familielykke 1903

Så deilig at vi ikke vet hva livet kan overraske med, så blir liksom hele prosessen med å oppdage nye ting så vannvittig deilig, spennende og så full av frustrerte tanker. Tør jeg det, da? Kan jeg det, da? Nå har jeg ikke bare bestemt meg for at det kan jeg, jeg gjør det også. Jeg har begynt å skrive, og jeg elsker det! Å tenke tanker som jeg håper kan gi et noenlunde sannferdig – eller rettere sagt – troverdig bilde av hvordan det var som 10-åring å miste mammaen sin i en grusom ulykke. Kjenne på sorgen, savnet, det uforståelige i situasjonen, ansvaret for lillebroren, usikkerheten i hva som ville skje videre. Følelser som tar pusten fra deg. Jeg har jo ikke opplevd noe slikt. Da pappa døde var jeg blitt voksen, skulle ha mitt andre barn, hadde familie. Allikevel var jeg bare en liten pike som med stor sorg så at pappaen min forsvant mer og mer for hver dag. Slikt er tunge saker å handskes med i vår alder. Hvordan er det ikke for et barn?

Som jeg har snakket om før har jeg en rekke gode hjelpere med i denne prosessen. Fantastiske mennesker som tror på meg, heier og ikke minst rådgir meg. Siden jeg rett og slett ikke har skrevet bok før (og altså heller aldri har hatt tanker om å gjøre det), er det godt å kunne reflektere over hvordan de ulike tipsene kan passe i forhold til mitt prosjekt. Til syvende og sist er det jo jeg som må ta avgjørelsen, jeg skjønner jo det. Gode venner har igjen gode venner, og en av disse igjen er litteraturviter og tekstkonsulent. Hun er vant til å lese manus for forlagsbransjen, og vi har lenge snakket litt om at jeg skulle sende noe til henne for gjennomlesning. Jeg må bare innrømme at det var med skrekkblandet fryd jeg sendte de første, spede forsøk, for dette er rimelig langt unna produkttekster for bindemidler man sprayer grusveier med. Det var derfor fantastisk deilig at hun likte mye av det, i hvert fall nok til at hun syntes jeg skulle fortsette. Hurra!

Jeg har egentlig flere deilige hemmeligheter på lager, men jeg tror ikke jeg kan si mer nå, bortsett fra: Hurra! Hurra!

The Memory Lane

Tenk at en brun, liten støvete koffert kan være så spennende og tiltrekkende, plutselig nyoppdaget etter 12 år under et skrivebord et sted på landsbygda i Østfold. I denne kofferten ble det meste av innholdet i bestemor Randis gamle skatoll oppbevart i påvente at man engang hadde tid, ork og mulighet for å gå i gjennom innholdet. Slike anledninger er seig materie, de dukker sjelden opp. Kofferten står der ennå. Jeg fikk en sniktitt før jul, men tante Rutt og jeg var enige om at her trengte vi å bruke litt tid. At det var et understatement, oppdaget vi så snart vi begynte å fordype oss i innholdet.

Vi fant gamle brev fra gamle tanter. Brev fra en ensom ektemann som savnet sin hustru som var på reise til hjemtraktene sørpå. Innkalling til bestefar fra Ortskommandantur i Stamsund i 1942, stemplet med hakekors og tysk ør, om straksens å melde seg for statusoppdatering av kjøp og salg av drivstoff fra den lille butikken på brygga på Barstrand i Lofoten. Kjente det grøsset litt ekstra i nederste ryggvirvel da. Da var det litt morsomt å finne attesten fra september 1945, undertegnet av lensmannen, at bestefar hadde hatt en god nasjonal holdning, drevet motstandsarbeid OG hatt radio under krigen.

Bilder! Minner fra tiden med kveitefiske i Prince Rupert i Canada. Skjelmske blikk fra blyge piker til staute karer med sixpence, snadde og bukseseler. Sepiafargede fotografier av slektninger på Sørlandet og i Amerika. Et bilde av en far ved kisten til sin dødfødte sønn.

Jeg er ennå ikke i gjennom alt. Må fordøye ting underveis. Dette stoffet tar meg, gir meg innsikt og forteller en enda bredere historie enn den jeg trodde jeg allerede hadde funnet. Det fineste jeg har oppdaget er en bekreftelse på noe jeg egentlig har hørt om, men ikke har tenkt at betød så mye som det jeg tror det gjør nå. Det er en deilig tanke å ta med seg inn i det videre arbeidet. Jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker å vandre på denne minnestien!