Den mytiske barken Siam

Barken Siam fra Kragerø

Nei, det er ikke en skrivefeil. For meg er Siam ikke bare blitt mystisk, den er nesten litt mytisk også. Jeg har tenkt mye på hva som egentlig skjedde da barken Siam forliste utenfor Østkysten av USA i 1896. Hva som kom ut av det  skal jeg fortelle senere, men jeg har brukt en del tid på å finne ut mer om vraket. For eksempel, finnes det rester av denne stålbarken ennå? Siden det også er så mange andre tråder å plukke opp i denne historien, slo det meg plutselig at jeg kanskje kunne spørre min “nye onkel” Phil i New York om han kunne hjelpe meg med litt research omkring dette. Hyggelig at han undertegner brev med Uncle Phil. Han er altså den tredje Philip i rekken, og sønnen til bestemors bror Philip , som døde i fjor sommer 105 år gammel. Phil er mamma og hennes søskens kjødelige fetter. På tross av det har de aldri møttes. Jo, kanskje onkelen min som også har vært sjømann har besøkt dem. Det må jeg jammen underesøke! Phil har i hvert fall aldri vært i Norge, selv om faren var fra Kragerø og moren fra Halden. Selv dro de heller aldri tilbake til Norge etter at de hadde emigrert på 20-tallet…

Egen agent i Amerika!
I dag fikk jeg svar på mailen min. Phil synes først og fremst at det er et veldig spennende prosjekt, og gir meg fine og konkrete råd på hvordan han synes jeg skal fortelle historien. Han skriver: “I know you didn’t ask for my advice but I gave it anyway. “So shoot me”. Tvert i mot, det er jo helt strålende! Jeg tar gjerne i mot gode råd i denne prosessen! Her er det utrolig mange ting som skal samles og struktures, og det er supert å få litt hjelp underveis. Phil tar også saken med å undersøke litt om Siam i lokale registre “over there”. Kanskje dukker det opp flere hemmeligheter?

Erase and rewind

Det er noe med å ta et skritt tilbake for å komme fremover. Jeg har lenge tenkt en del tanker om dramatisering av historien for film eller TV. Etter tre svært interessante og lærerike kvelder sammen med Harry Guttormsen og en 5-6 engasjerte kursdeltakere (Takk, takk!!!) , der vi gikk inn i historien med et dramaturgisk perspektiv, ser jeg at det oppstår noen komplikasjoner som egentlig ikke har med selve historien å gjøre. Det som er sikkert er at denne historien ikke har kommet til meg for at jeg skal skape negative følelser hos noen i slekten. Derfor ser jeg at jeg kanskje må behandle stoffet på en litt annen måte enn jeg kanskje hadde tenkt.

Når jeg ser tilbake på hvordan jeg begynte å lete etter historien, og hvordan så ting dukker opp mens jeg leter, ser jeg at dette kanskje kan være en interessant inngang for å fortelle den. Dermed blir kanskje dokumentarsjangeren mer riktig å tenke på. Jeg skal nå sette meg ned og tenke i gjennom fokus og vinklinger, men jeg har allerede en idé på hva det kan være jeg ønsker å oppnå med å lete. Min mor har blitt en fin diskusjonspartner i denne prosessen, hun har jo inngående kunnskap til hva det handler om – selv om ting noen ganger blir litt for sårt for henne å lese om. Hvordan min oldemor døde har for familien alltid vært den triste tingen man egentlig ikke snakket om, men alltid vendte tilbake til. I dag satt mamma tilfeldigvis barnevakt her, så jeg måtte derfor bare lufte noen tanker med henne da jeg kom hjem. Det jeg i hvert fall ser at man må ha en viss avstand til stoffet for å klare å behandle det.

Jeg er i hvert fall svært takknemlig for den muligheten jeg har fått, og gleder meg virkelig til jobben videre!

I disse synopsistider

Jeg er tilbake fra to fine dager i Trollhättan, der temaet var alt fra storytelling til pitching (hvordan selge inn en idé) og kreativ tenkning. Det var svært interessant, og ikke minst var det en del spennende folk å snakke med. Jeg traff blant annet en forfatter/manusforfatter som hadde en del gode tips å komme med. Han synes det jeg fortalte fra historien hørtes svært interessant ut, men mente at jeg burde begynne med å skrive en bok, siden jeg aldri ville kunne få med alt i et TV/filmmanus siden. Så for min egen skyld, for å være sikker på at jeg en gang får fortalt hele historien, bør jeg kanskje tenke på det. Hmmmm…

I dag er det første del av et nytt kurs i storytelling, med utgangspunkt i et synopsis på den historien vi selv vil jobbe med. Derfor var jeg jo nødt til å sette meg ned i helgen og faktisk skrive ned historien med mine egne ord. Faktisk ganske rart å begynne å bearbeide stoffet så konkret, selv om det er mange detaljer som jeg ikke har funnet ennå. Jeg gleder meg nå til å begynne å se på vinklinger og fokus. Skal dette være personfokusert, der vi stort sett følger en hovedperson? Følger vi flere personer samtidig, eller deler inn i tidsepoker hvem som har mest fokus? Skal skipsfartshistorien være en underliggende rød tråd? Her er det MYE å tenke på!

Tom Egeland har en flott forfatterblogg, der han kommer med mange gode og konkrete tips for skriving. Den skal jeg skjele litt til fremover.

Trollywood – here I come!

Til torsdag reiser jeg til Trollhättan på et treff for film- og mediebransjen der og her i Fredrikstad. Kanskje jeg treffer noen spennende kontakter, eller noen som kan gi meg tips videre. Uken etter er det 3-dagers kveldskurs i storytelling med den kjente regissøren og dramaturgen Harry Guttormsen her på Værste. Begge seminarene holdes i regi av prosjektet GrensEraser, som også dekker alle kostnader. Dette passer meg perfekt, og timingen her er jo bare fantastisk. Som jeg sier, ingen tilfeldigheter her!

Jeg har kastet meg ut i det, og ser at det nok går på bekostning av mengden av betalte oppdrag. Det må nesten til, for når jeg først har bestemt meg for å gjøre dette, må jeg gjøre det ordentlig. Flaks at jeg har en snill mann – så får vi heller knipe inn litt i svingene!

Den norske Krøniken?

"Regulus", et av skipene min oldefar var kaptein på.

Det kan hende dette blir en bok, men først og fremst har jeg nok lyst til å skrive et filmmanus til et TV-drama. Siden historien går over så mange år, ville en film bli alt for fortettet. Samtidig ser jeg ikke at en slik historie er fortalt på norsk TV før, eller kanskje også i Norden. Selv om man følger en familie, har historien flere lag, og det er nok mange som vil finne noe de kan kjenne seg igjen i. Dette er også en stor skipsfartshistorie, fra slutten av seilskutetiden og over i dampskipene, og samme familie var involvert i både nedgang og oppgang – på en gang. Det er faktisk mulig å dra dette helt over i flypionertiden, og veksten til Skandinavias største flyselskap. Det er en emigrasjonshistorie, om de som reiste til Amerika og ble der, de som var der noen år og kom tilbake – og de som valgte å bli igjen i Norge. Det er en historie om hvordan en stor norsk oppfinnelse bidro til nesten ruin for en annen del av norsk næring, i hvert fall for visse deler av den. Til slutt er det en historie om stor kjærlighet, voldsomme dødsfall, bunnløs sorg – og om å prøve å finne en vei videre.

Jeg tror denne historien har alt – og jeg har klokketro på at jeg skal klare å både fortelle den, og selge den inn til noen som kan produsere den i bredt format. Hvorfor skal jeg ikke det? Det har aldri vært noe galt i å ha litt ambisjoner…

Dypdykking!

Dette er heldigvis ikke en blogg som skal fange flest mulig lesere, da hadde de vel ramlet av for lenge siden… Ting har nå roet seg. Jeg er endelig i full gang med å skrive av bestemors bøker, og jeg er så glad for at jeg har tatt meg jobben med å gjøre dette ordentlig. Jeg ser at det er nødvendig, for stadig vekk dukker det opp opplysninger som jeg ikke kjente fra før, eller som supplerer eller forteller noe fra en annen vinkel. Historien vokser hele tiden, og jeg ser hele tiden nye vinkler og episoder som kan være viktige å ha med. Jeg tror det gjelder å skynde seg langsomt, for jeg tror prosessen er utrolig viktig her. Det er de små detaljene som er med på å gjøre dette til noe enestående.

Nesten daglig har jeg kontakt med Trygve som supplerer med nye ting – eller sender noe jeg allerede har fått. Det er gått 1 år siden jeg kom i kontakt med han, og jeg ser at jeg har fått over 350 e-poster fra han, ikke verst for en ungdom på 89. Vi har utviklet et fint vennskap, og det er en merverdi som er uvurderlig opp i alt det andre som skjer rundt dette prosjektet.

Det er deilig å være skikkelig i gang, og jeg kjenner at dette er noe som kommer til å bli en stor del av livet mitt fremover!