Stockholm i september

Det er to dager siden jeg kom hjem fra Stockholm og møtet med Trygve. Det har vært så mange tanker og inntrykk, at jeg bare har måttet la ting synke. Jeg tror vi gledet oss like mye begge to. En SMS med beskjed om kansellering av flyet vårt tidligere på fredagen fikk i gang blodomløpet litt, skulle det virkelig ikke bli noe av allikevel?

Det ordnet seg heldigvis. På Arlanda sto Trygve og barnebarnet på 21 og ventet på oss. Trygve var godt forberedt, og rakte meg en walkman med en kassett. “Hør på denne i kveld, for det har vi ikke tid til i morgen,” sa han. Det var et opptak av en samtale han hadde med min bestemor i 1973. Det var veldig rart å høre stemmen hennes, og det tok litt tid før jeg liksom kjente den skikkelig igjen. Hun hadde en morsom blanding av østlandsdialekt, nordnorsk tonefall, og en del uttrykk fra Kragerø, som ”møe” i stedet for ”mye”. Det mest spesielle var alle R’ene, de lignet mest på hva Fine Fruer på Frogner har. Litt Per Aabel-aktig, faktisk. Bestemor fortalte mange historier. Noen har jeg hørt før, andre var helt nye. Jeg satt helt henført en hel kveld på hotellet, skrev samtalen ordrett av. Da hun fortalte om hvordan hun hadde opplevd sin mors død, var det ikke lett å holde tilbake klumpen som stod på tvers i halsen. “Jeg glemmer det aldri, nei, jeg glemmer det aldri,” sa hun. Det gjorde hun heller ikke.

Det ble et langt dokument av denne samtalen, men nå er ordene heldigvis lagret. Dagen etter ble vi hentet kl. 10.00 til en arbeidsdag blant gamle dokumenter, gulnede brev, album fulle av minner – og med bestemors gamle album. Da Trygve så det forsto han hva jeg mente med å fortelle historien…

 

Tid for å møtes

I dag reiser jeg til Stockholm. For en laaaang samtale med Trygve. Ny diktafon er innkjøpt, slik at samtalene kan lagres for evigheten. Helt siden i vår har vi snakket litt frem og tilbake om at jeg kanskje skulle ta en tur over, eller min kjære og meg selv. Kombinere kosetur med familiebesøk. Men våren forsvant bare i små og store gjøremål, sommeren i ferie og annen reising. Så kom høsten, og telefonen ringte. – Hei, det er Trygve. Kommer du ikke snart?

Jo, jeg kommer. Klart jeg kommer, og jeg lar mann og barn være igjen hjemme. Min mor blir med som reisefølge, det er jo faktisk hennes onkel. De siste ukene har vi hatt kontakt mange ganger om dagen. Jeg har jobbet ekstra intensivt med prosjektet. Fargerike lapper fylles opp på tidslinjetapetet med hendelser, spørsmål og “fødsler og dødsler”, som Trygve kaller det. I dag skal jeg plukke det ned, rulle det sammen og putte det i kofferten. I dag reiser jeg til Stockholm.

Kunsten å sortere

Nesten 1 år er gått siden jeg fikk de første mailene av Trygve med informasjon og historier om slekten og familien. Det har blitt mange av dem. Underveis har jeg lagret, sortert i mapper, merket de ulike dokumentene med fargekoder etter hva jeg har skrevet ut eller ikke. Å ha utskrifter har jeg funnet ut er helt essensielt, og må nok snart ta meg en ny tur på Clas Ohlson for papir og printerblekk. Jeg har fått en perm full av historier, og ser at jeg nå må begynne på nummer to. Allikevel har jeg ikke oversikten over alt som har skjedd.

Løsningen: En tidslinje
Her finnes så mange historier, årstall, båter, tanter og onkler at jeg til slutt fant ut at dette måtte sorteres nøye etter årstall. Hvordan lager man på enklest mulig måte en kronologisk oversikt over hendelsenes rekkefølge, år for år, fra midten på 1800-tallet og fremover? Med et laaaangt stykke papir og en tidslinje påtegnet med sort tusj, type Penol 750. Sorteringen skjer ved post-it lapper i forskjellige farger og nitidig gjennomgang av alle utskriftene. Lappene klistres på ved riktig årstall; personlige ting under streken, arbeidsrelaterte forhold over, hendelser i verden på gule lapper, familiens historie på rosa og oransje. Nå vurderer jeg om broren til bestemor i Amerika, han som ble 105, må få sin egen farge. Men så langt er jeg ikke kommet ennå.

Hjemmekontoret mitt har for tiden fått tidslinjetapet på 3 av 4 vegger. Dekorativt?

Tidslinjen i en tidlig fase

Meet the new guy

Det er vel en gang slik at de fleste folk på 89 år følger sin generasjons tanker og oppfatninger om ting, synes det nye er for nytt, og at ting var bedre før. Ikke så rart det. Vi førtisene synes det underlig at fjortisene orker å gjøre lekser  – mens de ser på TV  – og hører musikk på iPod’en – og chatter med venner  – og er på Facebook – og…

Trygve i Stockholm
er av den sorten 89´åringer som liker å holde topplokket i sving, som han selv beskriver det, og som for tiden holder på å slite ut sin 5. PC. Under hele sin arbeidskarriere har han ført notatbøker over ting som er skjedd og ting som er sagt. For å være sikker på at han ikke skal kjede seg har han så ført dette inn på data. Familiehistorien har han holdt på med i hele min levetid. Og for sikkerhets skyld er den skrevet ned på både norsk og svensk, slik at både familie og barnebarn – OG slekten i Norge skal kunne ha den for ettertiden. Det er et fantastisk arbeid, og et fantastisk verdifullt arbeid! Trygve er en skikkelig forteller, og mens man leser er det lett å la seg falle inn i miljøene han beskriver, om det er som liten gutt i Amerika eller voksen mann i Stockholm. Han forteller om far, mor, fars familie, mors familie, oldeforeldre, tanter og onkler. Ja, for det var jo ikke bare disse tre søstrene som giftet seg med tre brødre – brødrene hadde  også en søster som giftet seg med søstrenes bror, altså fire søsken på hver side som gifter seg med hverandre. Hva var egentlig grunnen til det, tenker jeg?

En nordmann bosatt i Sverige laget Danmarkshjertet
Den første dagen sendte Trygve meg kanskje 10 e-poster med ulike historier. Dagen etter ringte han. Og siden har vi holdt ganske hyppig kontakt. Jeg har fått en kompis på 89 år. Og jeg er stolt av ham. Han har også jobbet i reklamebransjen. Kanskje det er derfor vi snakker så godt sammen? I 1968 laget han på oppdrag fra Danmarks Turistråd det som vel må kalles logoen til Danmark: Danmarkshjertet. Et symbol som er blitt så kjent og kjært, kanskje fordi det er så opplagt? Det var derimot ikke like opplagt å få det solgt inn i sin tid, det kan du se i filmen på denne linken. Men hjertet har  holdt i mer enn 40 år, og til og med dronning Margrethe har dekorert ham for det. Joda, det er godt å være norsk i Danmark – eller kanskje også i Sverige.

En onkel i Amerika dør – 105 år gammel

Det viste seg å være vanskelig å finne logikken i historien gjennom albumet, siden kortene ikke sto kronologisk. Jeg kjente noen viktige årstall og hva som hendte da, men jeg var så nysgjerrig på alle detaljene i mellom. Hva skjedde etter at oldemor døde? Hvordan levde familien før det? Når reiste de egentlig til Amerika?

Brev fra Amerika
Jeg husker bestemors glede når hun fikk brev fra broren sin i Amerika. Han skrev alltid på den samme skrivemaskinen, der den ene tasten gjorde et hopp i forhold til de andre bokstavene. Språket var gammeldags, etter ca 1910-normen, ispedd mange engelske ord. I mange år sendte han henne National Geographic, og jeg husker spesielt en utgave med et sorthvitt bilde av en jernbanevogn på forsiden. På bildet hadde hun tegnet et stort, rødt kors med en tusj. Enten var bildet fra der moren hennes hadde omkommet, ellers så minnet det henne på noe. Jeg vet ikke, men det gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Når slekten er bare et klikk unna
Bestemor døde i 1999, nesten 97 år gammel. En dag i fjor høst forteller min mor meg at nå var bestemors bror, Philip i Amerika også gått bort. Han ble 105 år. “Vi må sende familien et kondolansebrev. Kan ikke du ordne det, Lena?” Enda bestemor i alle år hadde hatt et nokså nært forhold til broren sin, tross den lange avstanden, hadde ikke vi andre vært så flinke til å følge opp etter hennes bortgang. Men bestemor hadde også en halvbror i Stockholm, Trygve,   og han hadde både kontakt og adresse til sønnen. Jeg hadde truffet Trygve ved et par anledninger, men jeg hadde bare vært en jentunge da, og dette var de voksnes besøk. Det raskeste er vel å finne adressen til Trygve på nettet, tenkte jeg, og googlet han. Jeg kan vel si at det har vært ett av mine aller beste nettsøk.

Jeg fant nemlig mannen som hadde brukt store deler av sitt liv til å lete etter den samme historien, og trengte ikke lenger lese de gamle postkortene.

Jakten er i gang

Jeg satt med et gammelt album, og liksom bare ante at her lå det en utrolig historie gjemt. En liten del av den var jeg oppvokst med, men nysgjerrigheten på hvem disse menneskene var ble sterkere og sterkere. Kunne jeg finne historien ved å lese teksten bak på kortene? Hva lå bak ordene på et postkort en pappa hadde sendt fra en eller annen havn til datteren i Norge? Var det mulig å finne hele historien?

Jeg begynte å lese, og skrev ned tekstene kort for kort. Siden de ikke var plassert kronologisk i albumet, men etter bilde eller illustrasjon, var det ikke enkelt å se sammenhengen. Noen ganger kunne jeg allikevel ane en sårhet her. Hva lå egentlig mellom linjene, som på dette kortet fra Rouen i Frankrike?

Burntisland 26/8/14 (Fife, Skottland)

Kjære Randi!
Ja du kan tro det
er længe siden jeg fikk
noget brev fra dere, men
Kanskje dere ikke har faat
mine breve heller saa da
er det jo lige for lige.
Vi skal gaa til Drammen
avgaar antagelig i aften
dere Kan adressere til
Toldboden. Kjærlig hilsen
fra Papa.

Bestemors album

Bestemor het Randi og bodde i huset ved siden av oss. Hun hadde kjøpt huset usett i 1968, for hun stolte på at datteren og svigersønnen hennes hadde greie på slikt. Selv hadde hun vært lærerinne i Lofoten i mer enn 40 år. Bestefar døde brått i 1964, og siden det var hun blitt pensjonist. Da var det fint å kunne bosette seg i nærheten av familien. To av døtrene hennes hadde funnet veien til Råde i Østfold, den ene var min mor.

Min første skolegang
Jeg var stadig på besøk hos bestemor. Lærerinne-genet hennes var absolutt inntakt, og vi barnebarna gikk selvsagt på Bestemorskolen. Jeg var ivrig, og hørte også mye på bestemors fortellinger fra den gangen hun var barn. Om reisene rundt i verden på båter der hennes far var kaptein, om tre søstre som hadde giftet seg med tre brødre og ikke minst om moren som døde fra dem så alt for tidlig. Jeg lyttet og var fascinert, men glemte fort detaljene igjen.

Etter over 100 år er bestemors postkortalbum fortsatt i god stand. Vakkert, er det!

Bestemors album
Faren hennes, Philip, pleide å sende kort hjem til datteren fra alle reisene sine. Lille Randi sparte kortene i et vakkert album, sortert etter tema og farger, blomster, vakre piker, humor, byer og steder osv. Det albumet fikk jeg av og til lov til å se i, hvis jeg lovet å være svært forsiktig. Vi tok aldri kortene ut for å se på baksiden. Det var jo bare gammel skrift… Men det var her min jakt startet, den dagen jeg fikk arve min bestemors vakre postkortalbum.

En fantastisk historie

Jeg liker å skrive, men er ingen forfatter – pleier jeg å si, i alle fall. Jeg er tekstforfatter, og trives best når jeg kan løse et oppdrag. Jeg har egentlig aldri følt at jeg har hatt en indre flamme for å fortelle mine egne ting, og har ikke hatt noen historier som ville ut. Til nå.

Helt siden jeg var liten jente har jeg fra min bestemor blitt fortalt hennes families historie. Nå er det min tur til å fortelle den. Den krever det, rett og slett. Noen har sagt at dette er mitt store oppdrag. Jeg tror på dem. Mye av historien har jeg tilgjengelig, men jeg mangler ennå å se helheten. Denne bloggen er for å dokumentere arbeidet med å finne hele historien. So let’s go!